Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Klimakutt: For smått fra Bondelaget

Landbrukets strategi for klimakutt vil gjøre norsk kjøtt- og melkeproduksjon marginalt mer klimavennlig. Politikken må gå grundigere til verks – den må adressere kjøttforbruket.

Soya-kraftfôr gjør norske sauer mer klimaeffektive på papiret, men det er ikke bærekraftig i lengden, skriver kronikkforfatteren. Foto: Kyrre Lien / NTB Scanpix
Soya-kraftfôr gjør norske sauer mer klimaeffektive på papiret, men det er ikke bærekraftig i lengden, skriver kronikkforfatteren. Foto: Kyrre Lien / NTB Scanpix

Landbrukets organisasjoner forhandler nå med myndighetene for å finne frem til tiltak som kan bidra til reduserte utslipp av klimagasser fra det norske landbruket. Bondelaget og landbrukssamvirkene befinner seg i økonomiens termer på tilbudssiden i dette spillet. De er produsenter, som er avhengige av et system der en kombinasjon av politikk og marked sikrer lønnsomhet for hver enkelt bonde og den øvrige verdikjeden.

Bondelagets oppgave er å ivareta medlemmenes tarv. Det er i deres interesse å holde oppmerksomheten og de politiske virkemidlene på tilbudssiden, mens den egentlige løsningen ligger på etterspørselssiden – hos forbrukerne: Hvordan bør kostholdet, altså etterspørselen, utvikle seg over de nærmeste tiårene for å matche det vi vet at både klimaendringer og behovet for klimagassreduksjon vil bringe?

Det er dette perspektivet som vil være det riktige å anlegge når matsystemet og landbruket skal utvikles og omstilles i lys av klimatrusselen. Å snevre dette inn til å handle om hvordan kyr og kylling kan bli litt mer klimaeffektive per produsert enhet melk eller kjøtt, er utilstrekkelig.

Landbruksproduksjon og husdyrhold har blitt mye mer klimaeffektivt de siste tiårene. Det er fascinerende at smartere høsting og bruk av grovfôr kan bidra til reduserte klimagassutslipp og bedre økonomi for bonden. Likeledes kan biogass basert på husdyrgjødsel gi klimakutt. Men dette løser ikke følgende utfordring; det norske husdyrholdet er i stor grad avhengig av at det importeres proteinholdig fôr; stikkordet er soya.

Det norske landbruket, og dermed det norske kostholdet, setter derfor betydelige arealavtrykk i andre deler av verden. Å legge til grunn at dette kan fortsette er uansvarlig både med tanke på risikoen det representerer og med tanke på behovet for å sikre en voksende global befolkning tilstrekkelig mat.

La oss ta et konkret eksempel: Klimaeffektivt kjøtt betyr for storfe og lam at dyrene når sin optimale slaktevekt på kortest mulig tid. Da blir metanutslippene per kilo kjøtt lavest, produktiviteten både når det gjelder verdi og klimaavtrykk er tilsynelatende god. Et absurd uttrykk for denne logikken er at lam fôres med kraftfôr når de kommer ned fra fjellet om høsten.

Annonse

Det øker slaktevekten for hvert lam. Det betyr at et lam som gjennom sommeren har knasket godterier på fjellbeite, tilføres soyabasert kraftfôr før bilen går til slakteren. Per kg kjøtt er dette lammet mer klimaeffektivt enn et lam som slaktes uten å ha spist kraftfôr. Samtidig skapes det overproduksjon av lammekjøtt, med de utfordringer det representerer.

Norsk grôvfor er en ressurs som bør utnyttes, importen av soya fra Brasil bør gradvis avvikles helt.

Alternativet til dette er at vi spiser lammet slik det foreligger når beitesesongen er over. Kanskje må vi betale noen flere kroner per kilo, men husholdningsbudsjettet ruineres ikke så lenge volumet går ned. Litt mindre kjøtt, til litt høyere pris, er veien som kan kombinere forskjellige hensyn. Men tilnærmingen Bondelaget har valgt i debatten om landbrukets klimakutt, står i veien for en slik strategi.

Den samme logikken kan anvendes på storfe. Jo mer produktive melkekyr vi har, jo færre trengs det – og jo færre kalver blir født. Derfor må vi ha ammekyr – kjøttfe – for å produsere kjøttet vi spiser. Vi kan importere kjøtt, men det flytter både utslippene og inntektene til andre land enn Norge. Hvis vi nøyer oss med å spise litt kalvekjøtt, så er den totale belastningen mindre enn om vi spiser mange store biffer. Arealavtrykk er en viktig faktor i denne likningen. Norsk grôvfor er en ressurs som bør utnyttes, importen av soya fra Brasil bør gradvis avvikles helt.

Ser vi 20 år frem i tid, så vil et landbruk basert på Bondelagets opplegg kunne ha spart noen millioner tonn CO2 i produksjonen, mens nordmenns kosthold i prinsippet er det samme som i dag. Avhengigheten av soyaimport vil i store trekk være den samme, arealbeslagene ute i verden vil være som nå. Muligens kan «Foods of Norway» ha klart å utvikle proteinholdig fôr basert på skog eller tare, men det ser ut til å kunne ta sin tid å kommersialisere dette i skala.

En annen vei er å bidra til at etterspørselen – kostholdet – gradvis endres. Mindre kjøtt, mer plantebasert kost, gir lavere arealbeslag. Grôvfor- og beiteressursene i Norge utnyttes, mens importen av råstoffer til kraftfôr-produksjon er betydelig redusert. Et landbruk som skal være robust i tråd med klimaendringenes tid, må klare både tørke av den typen vi opplevde sommeren 2018 og veldig våte år. Den langsiktige politikken må ta høyde for dette.

Vi kan ikke stole på været, og heller ikke på at det alltid er råvarer å få kjøpt. Derfor må politikken rette blikket mot etterspørselssiden – kostholdet – selv om det skjer til protester fra Bondelaget og landbruksinteressene.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Heller fakta enn historier om maten