Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jordvern, omdisponering og nedbygging

Omdisponeringen er redusert. Behovet for presis arealregistrering øker.

Supplement: Måling av faktisk nedbygd jordbruksareal vil være et nyttig supplement til rapporteringen av omdisponert areal, skriver forfatteren av innlegget: Foto: Bjarne Bekkeheien Aase
Supplement: Måling av faktisk nedbygd jordbruksareal vil være et nyttig supplement til rapporteringen av omdisponert areal, skriver forfatteren av innlegget: Foto: Bjarne Bekkeheien Aase

Statistikken «Kommunal forvaltning av landbruksarealer» fra SSB viser at man har lykkes med å redusere omdisponeringen av jordbruksareal. Med redusert omdisponering øker imidlertid behovet for å måle faktisk nedbygd areal.

Jordvernmålet er og har vært formulert som en grense for omdisponert jordbruksareal. Siden halveringsmålet ble formulert i 2004 har omdisponert jordbruksareal blitt redusert, fra nær 12.000 dekar i 2004 til under 4.000 dekar i 2020. Dette er et uttrykk for måloppnåelse på området.

For å debattere nedbygging og jordvern må man være oppmerksom på forskjellen mellom begrepene omdisponert og nedbygd areal. Samtidig må man forstå sammenhengen mellom disse to størrelsene.

Omdisponering av jordbruksareal er en tillatelse til å bruke arealet til andre formål enn landbruk. Det innebærer som oftest nedbygging. Det kan ta tid fra et område er vedtatt omdisponert til det blir nedbygd. Noen omdisponerte arealer blir aldri nedbygd.

Nedbygd areal er areal hvor det er satt opp bygninger eller lagt et dekke som hindrer planteproduksjon. Hvis et slikt areal benyttes til landbruksformål er det ikke omdisponert, men like fullt nedbygd. Eksempler på nedbygging utført av landbruket selv er gjødselkummer, driftsbygninger, vognskjul og oppstillingsplasser for landbruksmaskiner.

Drivkreftene kan være driftsteknisk fornyelse, effektiviseringsbehov eller offentlige pålegg.

Omdisponering skjer gjennom saksbehandling i kommunene. Det er derfor mulig å registrere omfanget. Så lenge det er stor grad av sammenfall mellom omdisponert og nedbygd areal kan omdisponering også benyttes som indikator på faktisk nedbygd areal.

Det vil imidlertid være tre avvik. Feilrapportering, at noe omdisponert areal aldri blir nedbygd, og at det bygges ned areal uten at det foreligger vedtak om omdisponering. Jo større avvikene er, desto mindre egnet er omdisponering som indikator på faktisk nedbygging.

Halveringsmålet for jordvernet ble lagt fram av regjeringen Bondevik i statsbudsjettet for 2005. Regjeringen satte som mål å halvere omdisponeringen av jordbruksareal innen 2010. Ei arbeidsgruppe nedsatt av Landbruks- og Matdepartementet rapporterte i 2008 om en årlig omdisponering på snaut 12.000 dekar. Halveringsmålet ble da satt til 6000 dekar årlig.

Annonse

"Rapportering av omdisponert areal er fortsatt nødvendig for å vurdere oppnåelse av Stortingets målsetting."

I 2014 anmodet Stortinget regjeringen om å fremme forslag til en nasjonal jordvernstrategi. Da strategien ble behandlet i 2015 skjerpet Stortinget det årlige målet for omdisponering av dyrka mark til 4000 dekar. Målet ble fortsatt knyttet til omdisponert, ikke til nedbygd areal.

I 2017 utarbeidet SSB og Nibio et estimat for faktisk nedbygd jordbruksareal. Estimatet var et årlig gjennomsnitt for perioden 2004 til 2015. I denne perioden ble det årlig omdisponert drøyt 7000 dekar, mens den årlige nedbyggingen var på drøyt 8000 dekar. Årsaken til differansen var todelt.

Noe av det omdisponerte arealet ble ikke nedbygd, mens det i snitt ble bygd ned 1750 dekar per år av landbruket selv. Dette er beskrevet i kronikken «Hvor mye matjord blir faktisk bygd ned?» i Nationen 17. juni 2017.

Jordvernmålet kunne vært satt i form av en grense for faktisk nedbygd areal. Det er imidlertid to grunner til at det var fornuftig å knytte målet til omdisponering istedenfor nedbygging. Målet ble på denne måten konkret og etterprøvbart. Samtidig var omdisponering en brukbar indikator på faktisk nedbygging.

Da jordvernmålet ble etablert i 2004 var det ikke mulig å måle årlig faktisk nedbygd areal. Dette var fortsatt situasjonen i 2015. Ved å knytte jordvernmålet til omdisponering fikk man en konkret, etterprøvbar målsetting med mulighet for årlig rapportering og resultatkontroll.

I 2004 ble det omdisponert om lag 12.000 dekar i året. Om, og hvor mye, som ble nedbygd uten å gå veien om omdisponering hadde man ingen kunnskap om. Vi kan anta at det, som i årene etter, dreier seg om 1500 til 2000 dekar. Nedbygging som følge av omdisponering utgjorde da om lag 90 prosent av den totale nedbyggingen. Omdisponering var følgelig også en brukbar indikator på faktisk nedbygd areal.

I 2020 er omdisponeringen redusert til under 4000 dekar per år. Antar vi at landbrukets egen nedbygging er uendret vil omdisponering nå kun stå for to tredjedeler av nedbyggingen. Målet i form av redusert omdisponering er nådd, men følgen av dette er at omdisponert areal er mer usikkert som indikator på nedbygd areal. Dette forsterkes selvsagt hvis omdisponeringen er underrapportert.

Det har så langt ikke vært mulig å måle årlig faktisk nedbygging særlig presist. Undersøkelsen SSB og Nibio publiserte i 2017 beregnet faktisk årlig nedbygging som et gjennomsnitt over en periode på 12 år. Teknologi og datakilder er imidlertid blitt bedre. I 2020 fikk Nibio i oppgave å utvikle metode for å måle faktisk nedbygging. Resultatet, som er beskrevet i Kjetil Fadnes kronikk «Kartbaserte målingar gjev svar om faktisk nedbygging» i Nationen 20. februar 2021, kan nå tas i bruk.

Rapportering av omdisponert areal er fortsatt nødvendig for å vurdere oppnåelse av Stortingets målsetting. Når jordvernstrategien lykkes blir imidlertid denne rapporteringen mindre treffsikker som indikator på faktisk nedbygd areal. Måling av faktisk nedbygd jordbruksareal vil derfor være et nyttig supplement til rapporteringen av omdisponert areal.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Mer distriktsjordbruk, flere småbrukere