Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jernbanerevolusjonen spiser sine egne barn

Forenklingspolitikk i den solbergske staten er kunnskapsløs. Enkel tankegang for å bryte lange linjer med erfaring og tradisjon er farlig. Som det sies: Enhver revolusjon spiser sine egne barn.

NSB ble Vy: Tidligere i år byttet NSB navn til Vy. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

I Norge er dette tilfelle i mange sektorer, men særlig tydelig innen jernbanesektoren. Vi fikk debatten om Norges Statsbaner, NSB, som skiftet navn til Vy. Statsbegrepet måtte bort i en "forenklingstenkning" med markedseksponering framfor offentlig helhetsplanlegging. Vy taper anbud, og norsk togdrift overtas av britiske "Go Ahead" og svenske "SJ". Norsk jernbanedrift kan bli borte med Vy.

Men dette er bare en side ved jernbanerevolusjonen. For regjeringen betyr "forenkling" oppsplitting i markeds- og konkurranseutsatte enheter. Fordeling av ansvar innen dagens jernbanesektor er skjedd med fjerning av helhetlig demokratisk styring nasjonalt og lokalt. Norsk jernbane er splittet opp i mange selvstendige enheter og dette er strukturen i dag. Den kan summeres slik.

1) Jernbanedirektoratet har det overordnede ansvaret for togtilbudet og for strategisk planlegging, utvikling av infrastruktur, og helhetlig koordinering av sektoren

2) Statsforetaket Bane NOR har det operative ansvaret for trafikkstyring, drift, vedlikehold og utbygging av jernbanen og togstasjonene.

3) Statseide Norske tog AS har ansvaret for å leie ut statens togmateriell til togselskaper som kjører på oppdrag fra staten.

4) Statseide Mantena AS og andre selskaper vedlikeholder togsettene etter avtale med togselskapene.

5) Statseide Entur AS har ansvaret for å selge togbilletter og tilby reiseplanlegger og grunnleggende digitale tjenester for all kollektivtrafikk i hele Norge.

6) Vy, Flytoget, Go Ahead, SJ og andre togselskaper har ansvaret for å kjøre tog på jernbanestrekningene.

7) Statens jernbanetilsyn fører tilsyn med at jernbanevirksomhetene oppfyller sine forpliktelser etter jernbanelovgivningen.

Annonse

Det blir et voldsomt byråkrati av dette. I samspillet med konkurranse og intern fakturering spiser revolusjonen sine egne barn. Det blir svært kostbart for staten – og samspillet blir så komplisert og planløst at det vil komme til å utrydde seg selv etter hvert. Men det blir et annet byråkrati ulikt det historiske.

Den store Max Weber peker på tre typer makt: a) Tradisjon, vaner (konservatisme), b) Karismatisk makt (personlig makt), og c) Legal makt, dvs. byråkratisk makt og autoritet i kraft av rettsstatens prinsipper og representativ folkestyre (representativt demokrati). Byråkratiet er nøytralt og har legal makt, med en administrasjon som handler lojalt og demokratisk på vegne av politikerne og deres politiske vedtak.

Den solbergske forenklingspolitikken som retorisk sies å være rettet mot «et tungrodd» byråkrati blir samtidig et angrep på det representative folkestyret vårt. Det blir viktig å organisere samfunnsfunksjoner og tjenester som heleide/deleide aksjeselskaper underlagt privat aksjelov eller særlovsforetak underlagt en særlovsforordning som i jernbanen og slik norske sykehus/helseforetak er. Dertil kommer konkurranseutsetting ved anbud som bringer offentlig virksomhet under kontroll av rettslig kontrakter mellom bestiller og privat utfører, jf. norsk outsourcing av passasjertransport.

Alt dette utgjør hva som kalles organisatorisk fristilling fra ordinær offentlig forvaltning, med opprettelse av arm lengdes institusjoner fjernt fra det parlamentariske folkestyret og dets byråkrati. OECD er skeptisk og sier det slik: «The arms length body principle is often invoked to avoid undue government influence» (Wikipedia). Reformer av denne type selges som ledd i en effektiviserings- og forenklingspolitikk fra regjeringens side, basert på unngåelse av forsinkelse fra behandling i et tungrodd byråkrati og langsomt arbeidende representative forsamlinger.

Den solbergske forenklingspolitikken som retorisk sies å være rettet mot «et tungrodd» byråkrati blir samtidig et angrep på det representative folkestyret vårt.

Denne uttalelsen kom fra en statssekretær i Næringsdepartementet en tid tilbake i anledning et foredrag om regjeringens forenklingspolitikk: «Når tungrodde løsninger får blomstre, rammer det hvor effektivt vi utnytter ressursene våre. Dette kveler nyskapning og innovasjon – og dette er årsaken til at forenkling er en av regjeringens viktigste saker. Og la meg være klar på én ting: Det skal bli enklere å drive Norge i dag. Vi skal forenkle for å få frem skaperkraften og slagkraften – altså en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Vår ambisjon er at vi skal bli best på forenkling i Europa». Troen på forenkling og mindre demokrati som beskrevet ovenfor er stor og ambisiøs. Jernbanerevolusjonen forteller noe annet.

La oss så se på hvordan dette slår ut i organisering også av norsk veipolitikk i den solbergske staten. Statens vegvesen slankes og et heleid fristilt statlig aksjeselskap, Nye Veier AS, er opprettet, og er gitt prioritet med langsiktige rammer for finansiering av kostbar veibygging i form av hovedveier/motorveier.

Hvorfor denne organisatoriske nykomlingen? Bakgrunnen ligger i en mistillit til staten, til tradisjonelle Statens vegvesen, som er avhengig av årlige bevilgninger over statsbudsjettet fra Stortinget. Altså mistillit til det parlamentariske systemet med folkevalgte og årlige statsbudsjetter. Det begrunnes fra regjeringshold.

Til mediene framheves det at Statens vegvesen vil fortsatt være vår viktigste veiutbygger. Samtidig løftes noen utvalgte riksveiprosjekter inn i det nye selskapet, Nye Veier AS. Politisk styring begrenses til hvilke veiprosjekter som skal realiseres, men fagmiljøene får gjennomføre prosjektene mer effektivt når Stortinget har sagt sitt. Dette selskapet skal konsentrere alle sine ressurser på å bygge mer helhetlig, raskere og mer kostnadseffektivt, og skal selv prioritere rekkefølgen på utbyggingen av prosjektene.

Selskapet får stor frihet og ansvar for å fatte de rette beslutningene. Men det koster mange penger – og så kom bompengeopprøret. Revolusjonen spiser sine barn.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Svart løgn, Siri Martinsen