Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jeg gikk en tur på stien...

Jeg gikk en tur på stien – nærmere bestemt Biestien på Helgøya – og søkte skogens ro.

Løsning: Stien minner oss om naturlige sammenhenger, skriver kronikøren. Foto: Bjørn Ivar Voll

Da begynte jeg å filosofere over bier, naturen, miljøet, livet og sånn – eller politikk som det også kalles.

Det har seg nemlig slik at det skjer noe oppi huet mitt når jeg er ute og går. Særlig når jeg rusler alene med alle sanser åpne, omkranset av vakker natur. Da får jeg mange gode ideer – synes jeg sjøl der og da i hvert fall – og jeg er faktisk svært nær ved å løse små og store verdensproblemer. Det er akkurat som om biter faller på plass i et avansert puslespill, eller jeg ser innlysende sammenhenger som før har vært tåkelagt.

Hm, lurer på om en obligatorisk tur på stien for politikere og beslutningstakere hadde vært en god ide. I hvert fall hvis de skrudde av mobilen, tok ut øreproppene, fjernet skylappene og satte foten godt plantet i jorda for hvert skritt de tok. Kanskje de også kunne stoppe opp og se seg tilbake innimellom.

Mulig de da ville innse at mange av svarene de med rette søker, ligger der klare rett foran (og bak) dem på stien, på kulturbeitet, i tretoppene eller på dyrket mark.

Kulturlandskapet langs Biestien er med rette vurdert som et av Norges vakreste. Her midt i og rundt Mjøsa har forfedrene våre bodd og drevet landbruk helt siden steinalderen. Isen som i sin tid dekket området, var raus og la igjen mye godt jordsmonn som har gjort sitt til at vi bønder opp gjennom alle tider har hatt gode vilkår i forvaltning av denne delen av moder jord.

Dette har resultert i et mangfoldig, levende og vakkert kulturlandskap, det har brødfødd generasjon etter generasjon. Her gror ikke enger igjen, ingen jorder ligger brakk. Her er det svært aktive bønder som driver stor verdiskaping.

Jeg hører humla suse, og blir på min vandringstur brått påminnet overskrifter med fete bokstaver;» Insektene forsvinner i vanvittig tempo», «Vi dreper insektene våre» og «Insektdød gir uoverskuelige ringvirkninger».

Jeg grøsser, klør meg litt i huet, og kikker på svermen med adresse Biestien; de ser heldigvis ut til å være mest opptatt av å samle nektar. De har det travelt i sine korte liv, i disse samfunnene er det full sysselsetting. Og sjøl om dette er midt i et aktivt landbruksmiljø, med hovedsakelig konvensjonelt landbruk, trives biene utmerket her. Her har de sine favoritttrær, selje og or, og her har gardbrukere sådd blomstereng i kornåkrenes randsoner.

Jeg kikker bort på kua på beitet langs Biestien. Den spiser seg god og mett på det saftige graset, og uten å være klar over det sjøl, pleier den kulturlandskapet og passer på at artsmangfoldet bokstavelig talt blomstrer. En bieffekt av beitinga er lagring av karbon.

Annonse

Borte ved hestehamninga går Tordivelen ned på kne for til flua å fri. «Å, vil du vara kjærringa mi?» «Og bryllupet er både gildt og stort. Og bryllupet står på en hestelort.»

Bi nå litt, sier jeg høyt til meg sjøl, her jeg går og nynner på Prøysen. Mange gode løsninger på klima og miljøspørsmål lanseres daglig, og det er jo helt innlysende at vårt overforbruk og ressurskrevende levestandard har en uspiselig høy pris. Spørsmålet er om det er reduksjon av kupromp og økt import og dermed gradvis nedlegging av norsk landbruk som skal til for å løse disse verdensproblemene. I mitt nylufta hue er ikke det fasiten.

Betalt flyseteavgift og miljøavgift på plastposer gir vår samvittighet overflatisk velvære.

Alle må bidra! Men la oss heve blikket høyere enn til grønnsminking av velstandsmonsteret. La oss stikke fingeren djupt ned i jorda, og innse at betalt flyseteavgift og miljøavgift på plastposer bare gir vår samvittighet overflatisk velvære.

Landbruket må selvfølgelig med alvor ta tak i klima- og miljøutfordringer, her har vi som mange andre mye å gå på. Men mat må vi ha! Og da høres det unektelig mest naturlig ut med lokal, kortreist mat produsert bærekraftig, uten unødvendig medisinering, og da selvfølgelig i samspill med bier og andre insekter. Akkurat sånn som jeg ser langs stien; kua på beitet, kornet stolt og rakrygget på åkeren, poteter og grønnsaker på jordet og søt honning i kuben.

Tidligere generasjoner har klart å leve i pakt med naturen uten å ødelegge den og bruke opp ressursene, ha respekt for dem og ta heller et skritt tilbake enn to skritt fram inn i det stadig voksende plast- og globaliseringssamfunnet.

Sett pris på den jobben som våre forfedre har gjort, og på den jobben som faktisk gjøres i norsk landbruk i dag. Gi oss rammebetingelser som gjør at vi kan forvalte eiendommene våre best mulig, også med tanke på miljø. Alle vil ikke bare bli større og mer effektive. Mange vil utnytte gardens ressurser uten å hele tida måtte tenke hva som er økonomisk lønnsomt. Vi trenger mangfold, og vi må ta hele landet i bruk. Vi må få oppbacking og heiarop, og føle at vi gjør en god og samfunnsnyttig jobb. Ikke bare klapp på skuldra når vi effektiviserer og regnskapet viser et stort positivt tall. Eller vi blir uthengt som syndebukker når levende bilder viser hvilken pris kostnadseffektivitet og industrilandbruk kan ha med tanke på dyrevelferd.

Vi bønder er jo de som absolutt er avhengig av å spille på lag med naturen, og får umiddelbart føle klimaendringer brutalt på kroppen. Fjorårets tørkesommer understreker dette, årets forsommer er også utfordrende. Vi «gjørs» ikke på å bidra til økte klimautslipp, forurensing og antibiotikaresistens.

Jeg håper snart på en ny giv med en ny regjering, der det blir mindre forskjeller på folk, der samfunnet prioriterer å bruke penger på norsk matproduksjon. Der folk kan leve gode liv både i by og på bygd rundt om i hele Norge. Der folk sjøl får bestemme over sitt nærmiljø, og alle – uansett hvor de bor – får nyte godt av de kvaliteter velferdssamfunnet vårt byr på.

Dette tror jeg også vil komme naturen og miljøet til gode, det er jo ikke sånn av vi bønder bare tenker hvilken profitt vi kan ta ut av eiendommene våre, vi forvalter dem bare et lite sekund i den store sammenhengen, og vil aller helst levere garden fra oss i bedre stand enn når vi sjøl overtok.

Jeg går fortsatt en tur på stien blant bier og kuer og traktordur og sang – og håper det kan fortsette å være slike levende, mangfoldige, trygge og innovative bygder i vårt naturskjønne, langstrakte land.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Jordvern kontra bustadområde