Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ikke vær en beskyttende hånd over griseindustrien, Olaug Bollestad

Griser fortjener mer enn slag og en trang betongbinge.

Undercover: Norun Haugen gikk undercover for å dokumentere svinenæringen. Bildet er fra Brennpunkt-dokumentaren "Griseindustriens hemmelighet" i NRK. Foto: Piraya Film / NRK
Undercover: Norun Haugen gikk undercover for å dokumentere svinenæringen. Bildet er fra Brennpunkt-dokumentaren "Griseindustriens hemmelighet" i NRK. Foto: Piraya Film / NRK

Jeg gikk undercover i den norske kjøttindustrien i 5 år og var vitne til enorme lidelser. I juni kunne alle se den systematiske dårlige dyrevelferden jeg dokumenterte på norske grisefarmer da Griseindustriens hemmeligheter ble vist på NRK.

Etter visningen av dokumentaren, har griseindustrien og landbruksministeren prøvd å få oss til å tro at “dyrevelferdsprogrammet” som industrien selv har laget og drifter vil bedre dyrevelferden til grisene. En gjennomgang av programmet viser imidlertid at dette ikke stemmer.

Senest i desember skrøt Landbruksministeren av griseindustrien etter et møte med dem, og industrien sier selv at de ønsker flere møter med statsråden fordi det gir dem mer tillit og støtte blant befolkningen. Slik bruker industrien landbruksministeren til å renvaske seg selv.

Det er verdt å nevne at landbruksministeren ikke ønsker å møte meg, og dermed sender et signal om at hun ikke vil høre om hva som skjer med norske griser bak lukkede dører.

Det er blitt en tradisjon at husdyrnæringene oppretter og drifter sine egne dyrevelferdsprogram i etterkant av at kritikkverdige forhold er avdekket i sin næring. Dette sår tvil om troverdigheten til programmene, men viser også et uheldig mønster, der hovedansvaret for å “rydde opp” overlates til husdyrnæringene selv, og ikke til myndighetene. Dyrevelferdsprogrammet har heller ikke som mål å heve dyrevelferden, men er kun ment som et forsøk på å overholde minstekravene i regelverket (noe de allerede burde ha gjort).

Verken landbruksministeren eller griseindustrien legger frem dokumentasjon på at “dyrevelferdsprogrammet” har en reell effekt. I stedet finnes det dokumentasjon som tyder på det motsatte. “Dyrevelferdsprogrammet” for bønder som driver med slaktegris kom allerede i februar 2018. Likevel konkluderte Mattilsynet i sin årsrapport fra 2018 at de fortsatt avdekker alvorlige dyrevelferdsbrudd. Mattilsynets direktør for dyr, Karen Baalsrud, uttalte også 21. juni 2019 at “Våre tilsyn i senere tid kan ikke melde om noen markert bedring i dyrevelferden for svin”.

Griseindustrien og landbruksministeren mener at løsningen på dårlig dyrevelferd er å løfte kompetansen hos grisebøndene.

“Dyrevelferdsprogrammet” legger opp til at årlige veterinærbesøk vil sikre god dyrevelferd. Da jeg gikk undercover i den norske griseindustrien, hadde alle grisebøndene jeg jobbet hos besøk av veterinær minimum 7 ganger i året i forbindelse med kastrering. Dette kom i tillegg til andre veterinærbesøk.

Annonse

Likevel avdekket jeg grove regelverksbrudd hos disse produsentene, og dette var langt flere besøk enn det programmet krever. Dette vitner om at det ikke er tilstrekkelig å ha besøk av veterinær for å hindre dårlig dyrevelferd. Jeg dokumenterte også at veterinærer selv brøt regelverket.

I “dyrevelferdsprogrammet” stilles det heller ingen habilitetskrav til veterinærene som skal utføre besøk på gårdene. Det er bonden selv som bestemmer hvilken veterinær han vil ha, og veterinærene kommer på avtalt og varslet besøk. Jeg har selv sett hvor sterkt kameratskapet er på bygda, og at veterinærer unnlater å reagere på dyrevelferdsbrudd.

En gjennomgang av flere saker hos Mattilsynet, viser også at bøndenes veterinærer kan mene at dyrevelferden er god, samtidig som Mattilsynets uavhengige veterinærer mener den er dårlig.

I programmet stilles det krav til at grisebøndene skal journalføre rutinene sine. Slik journalføring er tillitsbasert, og en tredjepart vil ikke ha mulighet til å etterkontrollere at opplysningene faktisk stemmer. Journalføring vil dermed ikke være noen garanti for at regelverket blir fulgt.

Griseindustrien og landbruksministeren mener at løsningen på dårlig dyrevelferd er å løfte kompetansen hos grisebøndene. E-læringskurset som nå er påkrevd, tar kun 1–2 timer å gjennomføre.

Hvis landbruksministeren tror at det var mangel på kompetanse som var årsaken til den systematiske dårlige dyrevelferden jeg dokumenterte, tar hun feil. Samtlige av bøndene jeg var hos hadde lederverv i landbruksorganisasjoner. En av dem hadde ført tilsyn hos andre bønder for Mattilsynet. De var såpass kompetente og erfarne at de påtok seg ansvaret for å gi meg opplæring i å bli grisebonde eller avløser for andre bønder.

Griseindustrien og landbruksministeren mener at “dyrevelferdsprogrammet” vil forhindre det vi så i Griseindustriens hemmeligheter. Noe av det jeg dokumenterte mye av, var vold mot grisene i forbindelse med rutinearbeid som rengjøring og flytting av dyr.

I industriens program er det ingen tiltak for å hindre vold mot griser, og landbruksministeren har heller ikke tatt initiativ til å se på voldsbruken på norske grisefarmer. Det snakkes faktisk ikke om voldsbruk i det hele tatt.

Landbruksministeren må slutte å holde en beskyttende hånd over griseindustrien. Det er uakseptabelt å overføre ansvaret for dyrevelferden til en industri som ikke engang klarer å ivareta minstekravene i regelverket.

Vi må begynne å ta innover oss at grisene lider på norske gårder, og at det haster å få på plass dyrevelferdsforbedringer som går over minimumskravene i regelverket. Griser fortjener mer enn slag og en trang betongbinge.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Når blinken flytter seg