Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hyttefolk må la lokaldemokratiet bestemme

Lokalbefolkningen utgjør folkestyret i Norge. Det er det udemokratisk å glemme.

Ved Rondane: Hytteeiere bør gå stille i dørene i diskusjoner om ytterligere hytteutbygging, spesielt hvis de er imot, skriver kronikkforfatteren. Foto: Paul Kleiven / NTB Scanpix

Et levende lokaldemokrati er grunnpilaren i vårt samfunn. Hver dag engasjerer mange nordmenn seg i lokalpolitikken for å gjøre sine lokalsamfunn til enda bedre steder å bo i. Et av demokratiets grunnprinsipper er troen på og respekten for disse menneskene, at politikk skal vokse nedenfra og at «det som er rett for meg ikke nødvendigvis er rett for andre» – og vice versa.

I Distrikts-Norge finnes det snart 500.000 hytter som typisk eies av byfolk som bor 1–4 timer unna. Det særnorske hyttefenomenet er en av de viktigste motkrefter til avfolking og gjengroing i distriktene – to av de største samfunnsendringene i Norge, som vi bare så vidt har sett konturene av.

I media tar stadig flere hytteeiere og deres velforeninger, sammen med naturvernorganisasjoner, til orde for statlige og regionale planer mot videre hytteutbygging i fjellet. Planer som vil redusere det kommunale handlingsrommet og undergrave kommunen som primær planmyndighet.

Enten har du troen på folkestyret, eller så har du det ikke.

Hytteinnbyggerne gir mange positive vekstimpulser i distriktene – økonomi, nettverk, hjerte for bygda, engasjement, arbeidskapasitet, kunnskap er noen av dem. Men det er og skal fortsatt være lokalbefolkningen – de som bor fast, skaper nye generasjoner, jobber, betaler skatt og har valgt de folkevalgte i kommunen – som utgjør folkestyret i Norge. At vi skal lytte til hytteeiere og andre som gjør bruk av våre lokaliteter, er selvsagt – men at disse mobiliserer for å ta råderetten over de lokale naturressurser fra lokalbefolkningen, det er utidig intervenering. Det tjener ikke hyttefolkets egne interesser.

Det er ikke slik at man kan velge lokal råderett eller statlig styring etter forgodtbefinnende – og rope på statlig styring dersom flertallet lokalt inntar en annen holdning enn man selv måtte ha. Enten har du troen på folkestyret, eller så har du det ikke.

Annonse

Undertegnede har ved flere anledninger poengtert hvordan regionale planer er en «klam hånd om lokaldemokratiet» og en stor utfordring for lokale utviklingsmuligheter. Mange lokalpolitikere er seg ikke bevisst hva som skjer på fylkesnivå, og først når man skal lage lokale planer, stanger man hodet mot føringene i regionalplanen.

Med større fylker blir det en enda større utfordring med avstanden mellom sakslokasjon og fylkespolitikere med omtrent null lokalkunnskap og for liten interesse for å sette seg inn i hva som trengs «der ute» – da blir dagens utfordringer med regionale og statlige teknokrater som styrer, enda verre.

Engasjementet mot hytteutbygging har for øvrig i media sterk slagside når det gjelder kunnskapsgrunnlag. Samfunnsforskerne som klargjør konsekvenser og ringvirkninger av det særnorske hyttefenomenet, kommer i liten grad til orde. Hvordan hadde de norske distriktene sett ut uten de nærmere 500.000 hytter – hvordan hadde verdiskapingen i distriktene vært, syssel- og bosettingen, den gjensidige kunnskapsformidlingen mellom folk i bygd og by.

For ikke å snakke om hvordan belastningen på miljøet hadde vært om flere av hytteeierne i stedet hadde valgt å eie fritidsbolig i utlandet og satt seg på flyet flere ganger i året. Fakta er at kun 0,14 prosent av Norges fastland er bebygd med hytter (ref. Østlandsforskning). Det er forsvinnende lite og kan ikke kalles «nedbygging». Fjell-Forsk-Nett med sitt store nettverk av samfunnsforskere bør i større grad få innpass i forvaltningen på innhenting av kunnskapsgrunnlag.

Flere lokalpolitikere, fra hele partispekteret, mener at hytteutbygging sammen med landbruket er distriktenes, og i særdeleshet fjellregionens, største utviklingspotensial. Naturen har vi forvaltet forbilledlig lokalt gjennom generasjoner, med god balanse mellom vern og bruk. Det er det som gjør at vi har noe av verdens fineste natur- og kulturlandskaper. Og dagens politikere er like bevisste dette forvalteransvaret som sine forgjengere.

Vår tids bruk av hytter er helt avhengig av moderne infrastruktur, kort vei til nødvendige varer og tjenester og i det hele livskraftige lokalsamfunn. Fortsatt hyttebygging i god balanse med naturverdiene er i stadig flere kommuner det viktigste tiltaket for å opprettholde livskraften. Da må hyttefolk og lokalsamfunn finne sammen i samfunnsutviklingen.

Å rope på mer statlig styring og regionale «overplaner» er ingen god måte å få ut sin frustrasjon over at andre lokalt ikke vil som man selv vil. Det vil i neste tur skape stor konflikt mellom utenbygds og innenbygds befolkning – noe som verken er demokratiet verdig eller tjenlig for hyttefolket.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ja til pels i kulden