Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvordan øke lønnsomheten for bonden?

Med noen ytterst få unntak har norske politikere nå tatt inn over seg at økonomien i norsk jordbruk er et sørgelig skue.

Vi trenger flere bønder, hvis vi skal få gjort det vi mener er samfunnsoppdraget vårt, skriver Kjersti Hoff. Her i arbeid på garden i Løten. Foto: Siri Juell Rasmussen
Vi trenger flere bønder, hvis vi skal få gjort det vi mener er samfunnsoppdraget vårt, skriver Kjersti Hoff. Her i arbeid på garden i Løten. Foto: Siri Juell Rasmussen

Minst to jordbrukere slutter å produsere mat – hver dag! Uten at det hjelper på økonomien til de få som blir igjen. Vår skjøre sjølforsyning med mat er truet som aldri før.

Første steg til erkjennelse av dette ligger i en gjennomgang av tallmaterialet som brukes i jordbruksforhandlingene. Uten å foregripe dette arbeidet vil denne gjennomgangen med stor grad av sannsynlighet vise at økonomien i norsk jordbruk er betydelig dårligere enn mange har trodd.

Men dette er bare et lite steg på veien. Det gjør ikke jordbruket lønnsomt at vi vet hvor lite lønnsomt det er.

Neste steg er å sørge for økt lønnsomhet, slik at flere kan og vil produsere mat på norske ressurser framover. Det haster, for de jordbrukerne som er igjen. Ellers forsvinner de også!

NBS mener vi trenger flere bønder, hvis vi skal få gjort det vi mener er samfunnsoppdraget vårt.

Det er i prinsippet bare to måter å gjøre dette på, og det er gjennom økte priser og tilskudd til bonden. Begge krever politisk vilje.

Men når man begynner å snakke om økte priser for norske jordbruksprodukter – som for øvrig er i verdensklasse hva renhet og kvalitet angår – støter man raskt på minst tre motforestillinger:

*Økt pris til bonden gir økt import og mindre marked for de norske jordbruksproduktene

*Økt pris til bonden stimulerer til overproduksjon, som igjen gir lavere pris til bonden

*Økt pris til bonden gir dyrere mat for norske forbrukere

Hvis vi ikke klarer å utfordre disse tre påstandene, vil vi aldri få en lønnsom og bærekraftig norsk matproduksjon i hele landet.

Derfor en liten analyse på dette:

1. Importen av bearbeidede landbruksprodukter stiger jevnt og trutt, og 90 prosent av dette kommer fra EU. Men det er ikke mulig å observere noen sammenheng mellom importvolumer og de relative forskjellene i råvarepris mellom Norge og EU. Importen øker også i perioder med lave norske råvarepriser – sammenlignet med prisene i EU.

Tollsystemet baserer seg på at kjøtt er kjøtt og melk er melk uavhengig av måten det er produsert på. Og når tollsatsene ble fastsatt for et kvart århundre siden, sier det seg selv at tollbeskyttelsen for norske jordbruksvarer er altfor svak til at vi klarer å føre en selvstendig jordbruks- og matpolitikk i landet vårt.

Noe stadig flere ser verdien og nødvendigheten av i en verden med klimaendringer og dermed også mer urolighet og usikkerhet. Dette er politikk, handlingsrommet i tollvernet må brukes og handelsavtaler bør gjennomgås.

2. Vi har markedsregulering på de viktigste jordbruksråvarene i Norge – korn, melk og kjøtt. Dette betaler vi bønder for gjennom omsetningsavgift på jordbruksråvarer. Det betyr at vi får mindre betalt per produsert enhet. Men vi har mindre målretta reguleringsverktøy, nå enn tidligere. Det kan det gjøres noe med, hvis stortingspolitikerne vil. Vi vil!

En kan også regulere produksjonen ved å gi bonden betalt i forhold til produksjonsmåte, for eksempel egenprodusert andel grovfôrprosent i forseddelen, jordhelseindikatorer og beitebruk i inn -og utmark. Vi kan legge opp vår matproduksjon med grunnlag i våre egne norske ressurser, det vil også begrense mulighet for overproduksjon. Dette handler også om politisk vilje!

3. Prisen på mat i norske butikker baserer seg på kjøpekraften vår. Så lenge kjøpekraften er høy, vil prisene være høye. Dersom det hadde vært reell konkurranse mellom de tre aktørene som deler dette markedet mellom seg, ville det gitt mer mangfold og prisvariasjoner til norske forbrukere.

Det som skjer i dag er at kjedene presser så hardt på marginene i matindustrien at resultatet blir lite variasjon i butikkhyllene. Kjedene setter den prisen de vil på det vi forbrukere kjøper uavhengig av hva de har kjøpt det for. Norske dagligvarekjeder nyter altså godt av at prisene holdes lave – som de selger videre til den prisen kjøpekraften vår tillater. Markedet virker, fellesskapet med landbruk i hele landet taper og politikk må til.

Oppsummert:

Bedre lønnsomhet for bonden: det betyr høyere pris til bonden, flere verktøy for markedsregulering, en politikk som premierer bruk av norsk jord i hele landet, et vesentlig bedre tollvern og en høyst nødvendig reduksjon av markedsmakten til dagligvarekjedene.

Dette kan styres hvis politikerne våre vil og mener alvor om behovet for økt lønnsomhet for bonden og dermed økt sjølforsyning og mattrygghet for oss alle.

Jeg ber politikerne om tydelighet nå, før det er for seint!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kjedenes egne varer og lokalmat – et spill på Virkes premisser?