Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvor mange ulver har vi Norge?

Hver vinter gjennomføres en kartlegging av bestanden som tar mål av seg til å identifisere alle individer av ulv i Norge.

Sporing: Uten snø finner man ingen spor og uten spor finner man ikke DNA, skriver innsenderne. Denne ulven holder til på Langedrag. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Rovdata, som er ansvarlig for å levere de offisielle bestandstallene, har laget en instruks på åtte sider som i detalj beskriver hva som skal til for å påvise en ulveflokk eller et revirhevdende par. For å være sikker på at en ulv ikke telles flere ganger, skal spor bekreftes med DNA.

At det fortsatt ligger snø på bakken er her en avgjørende faktor. Uten snø finner man ingen spor og uten spor finner man ikke DNA. For eksempel vil en fotoserie fra viltkamera som viser foreldredyr og valper på hver sine bilder, ikke kunne regnes som en «yngling» hvis det går mer enn ett minutt mellom bildene.

Finner man ikke DNA, må man spore tre eller flere individer som går sammen sammenhengende i tre kilometer, ikke bare én gang, men tre ganger for å dokumentere en ulveflokk! I tillegg må minst ett av dyra revirmarkere hver gang.

Med slike krav og en etter hvert tallrik bestand, klarer ikke myndighetene å dokumentere all ulv. De offisielle tallene er minimumstall. Mange som lever i områder med ulv kjenner seg nå ikke igjen i de offisielle tallene, og mener at det er mye mer ulv enn det som blir dokumentert.

Det er Statens naturoppsyn (SNO) og Høgskolen i Innlandet som er ansvarlig for overvåking og registreringer av ulv i felt, men de er helt avhengig av hjelp fra frivillige. Mange bruker av sin fritid for å spore ulv og samle ekskrementer som sendes inn til analyse.

Så langt denne vinteren er over 600 DNA prøver av ulv sendt inn. Bak hver prøve ligger gjerne timer med sporing i dyp snø og ulendt skogsterreng. Dette er en innsats som har stor betydning for overvåkingen av bestanden, og er et samarbeid som myndighetene burde verdsette og ta godt vare på!

Hvor store ressurser som settes inn i registreringsarbeidet har mye å si for resultatet. Et tydelig eksempel er det såkalte «Sotsjøen»-reviret i Aurskog-Høland. Der fant SNO plutselig en komplett ulveflokk med valper fra i fjor, der det fra før ikke engang har vært registrert et revirhevdende par. Det som ble registrert som én ulveflokk hadde i realiteten vært to.

Et annet eksempel er ulveflokkene i Julussa og Osdalen som ble felt vinteren 2018. Her viste det seg at det var flere dyr i flokkene enn det som var registrert.

Annonse

For mange av de frivillige er motivasjonen for innsatsen at de ønsker å synliggjøre at det er langt flere ulver enn de tallene myndighetene opererer med – og at belastningen for lokalbefolkning, jegere og friluftsfolk er større enn mange forstår.

Alt dette undergraver tilliten forvaltningen er helt avhengig av for å mobilisere til innsats.

Dessverre opplever mange at innsatsen er forgjeves. Sporene er ikke lange nok, ulven revirmarkerte ikke akkurat da bildet ble tatt, synsobservasjoner teller ikke. Det tar i tillegg gjerne flere uker før DNA-prøvene blir analysert, og ikke sjelden er resultatet at analysen ikke var vellykket, eller at det ikke kunne påvises noe bestemt individ ut fra prøvene.

Alt dette undergraver tilliten forvaltningen er helt avhengig av for å mobilisere til innsats. De som bor innenfor ulvesona har en klar oppfatning av at myndighetenes system gir en betydelig underrapportering av ulvebestanden. Dugnadstrettheten lurer i bakgrunnen og kan sette hele forvaltningsmodellen på spill.

En grunnleggende forutsetning for å løse enhver konflikt er at partene kan enes om en felles beskrivelse av virkeligheten. I ulvekonflikten handler dette blant annet om hvor mange ulver det er. Vi trenger et åpent system hvor alle kan se hvilke områder SNO sporer etter ulv og hvilke observasjoner, bilder og DNA-prøver som folk sender inn. Dette kan gjøres på et nettsted som fortløpende loggfører hvor SNO har vært og sporet, og hva resultatet ble.

Det er også viktig at SNO oppgir hvilke sporobservasjoner fra publikum som de ikke har fulgt opp. Videre må instruksen for ulvetelling endres slik at bestandsregistreringene viser den reelle størrelsen av ulvebestanden og ikke en underestimert bestand. DNA-prøver av hår og ekskrementer må analyseres fortløpende slik at folk raskt får svar på hva de har sendt inn.

For at tilliten skal bygges må ulveforvaltningen fortløpende dele den informasjonen som de sitter på. Dette skaper forutsigbarhet og økt trygghet for bønder som har husdyr på beite og hundeeiere som bor i områder der ulv holder til.

Uansett hvilken side man står på i ulvedebatten, bør det være et felles mål at kunnskapen om hvor mange ulver vi har i norsk natur er så god som mulig. For å få til dette er vi helt avhengig av den innsatsen som lokalbefolkningen og andre frivillige bidrar med.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen må derfor endre metoden for bestandsregistrering av ulv slik at vi får fullt innsyn i sporingsaktivitet og resultater. Dette er nødvendig for å bygge opp tilliten i ulvepolitikken.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Jeg var en av dem som tenkte at bønder hvilte på laurbæra hele sommerhalvåret