Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvor frivillig er «frivillig»?

Rett før stortingsvalget kom pressekonferansen som offentliggjorde at regjeringen har bedt Miljødirektoratet sette i gang arbeidet med å opprette ti nye nasjonalparker.

Minsterpris: Norskog mener at Miljødirektoratet bør vurdere å betale en minstepris per dekar for alt areal som vernes, og at vernet gjøres gjennom frivillige ordninger. Foto: Mostphotos
Minsterpris: Norskog mener at Miljødirektoratet bør vurdere å betale en minstepris per dekar for alt areal som vernes, og at vernet gjøres gjennom frivillige ordninger. Foto: Mostphotos

Norskog er ikke prinsipielt mot at det opprettes nasjonalparker, men er ut fra et grunneierperspektiv svært bekymret for måten dette håndteres og effektueres på.

Aktuelle områder for nasjonalpark vil i all hovedsak inneholde fjell og noe myr, men det er naturlig at også noe av arealet som skal inn i nasjonalparkene, er skog. Per dags dato blir skog som vernes, vernet gjennom frivillig vern. Det vil si at grunneierne har full råderett over prosessen, og kan trekke seg hele veien frem til frivillig erstatningsavtale med Miljødirektoratet inngås.

Frivillig vern av skog er en suksesshistorie. Det har ført til 690 nye naturreservater og 2,1 millioner daa vernet skog. Dette er gjennomført med grunneiers ønske og aksept, uten dyre og konfliktfylte rettssaker, slik man opplevde i utrengsmål i tvangsverntiden.

Per dags dato finnes det ikke liknende ordninger for andre naturtyper enn skog, til tross for at det i Stortingsmeldingen Natur for livet (Meld. St. 14 (2015-2016) ble lagt vekt på at man skulle prøve ut dette i fremtiden.

Årsaken til at dette ikke er forsøkt, beror i all hovedsak på at naturreservater opprettes i medhold av naturmangfoldloven etter prinsippene i ekspropriasjonserstatningsloven om erstatning etter markeds- eller bruksverdi. For natur vil dette i all hovedsak gjøres etter vurderingen av bruksverdi.

Problemet med dette er at den påregnelige og igangværende bruken og følgelig bruksverdien av fjell og myr, sjeldent er til stedet. Et vern av disse naturtypene vil derfor medføre erstatninger på null, eller nært null kroner. Det sier seg derfor selv at frivillig vern av fjell med erstatningsoppgjør på null kroner, og med klare påvirkninger og restriksjoner på fremtidig bruk, ikke lar seg gjennomføre med grunneiers samtykke.

Ingen hindrer imidlertid Miljødirektoratet i likevel å gi grunneierne en levelig erstatning gjennom frivillige avtaler. Dette gjøres allerede i andre offentlige instanser, og også forarbeidene til naturmangfoldloven angir dette som en mulighet. Likevel har det vært påfallende stille fra Miljødirektoratet om dette.

Derfor er det vanskelig å se dette som noe annet enn at Miljødirektoratet nå rasler (stille) med tvangsvernssabelen sin. Vil du ikke, skal du. Har du skog kan du imidlertid få verne den frivillig. Det er i alle fall oppfordringen fra Miljødirektoratet. Det store spørsmålet er da hva som skjer dersom man i et ønsket område for en nasjonalpark, er skogeier som ønsker å si nei til frivillig vern av skog.

Hvor mye aksjoner kan en skogeier forvente av miljøorganisasjoner ifm. lovlige tiltak på egen eiendom? Hvor mislikt blir du i lokal- eller regionalsamfunnet dersom alle vet at du sa nei til et vern mange ønsker? Og hvor enkelt blir det rent faktisk å få utnyttet eiendommen sin om man vet at staten mener det er verneverdier der, men helst ønsker å få dem gratis?

I tillegg er Miljødirektoratets fremgangsmåte kritikkverdig. Miljødirektoratet har kalt inn alle «berørte» kommuner til dialogmøte og mener «det vil være mulig å få lokal aksept for å verne disse områdene.» Rotevatn uttaler også at «Først skal kommuner og andre relevante parter komme med innspill.»

Miljødirektoratet definerer altså kommunene til å være berørt, men nevner ikke dette i tilknytning til grunneierne. Grunneierne er jo de som er direkte berørt. Kommunene er i beste fall indirekte berørt. Her har man galant hoppet bukk over partsbegrepet og funnet ut at det er viktigere at ikke-berørte ikke-parter får informasjon før berørte parter.

Det er jo en interessant forvaltningspraksis. Man kan jo også lure på om dette strider mot naturmangfoldlovens egne saksbehandlingsregler, hvor det legges vekt på at saksbehandlingen skal utføres slik at det legges til rette for best mulig samarbeid mellom grunneiere, rettighetshavere med flere. Det er lite trolig at grunneierne er overbegeistret over at kommunene har blitt involvert i prosessen tidligere enn dem selv.

Legg til at Rotevatn også uttaler at «-Det vil alltid være ulike syn på nye verneområder. Noen kan bli usikre på hva det kan bety for deres interesser.» Det ville muligens vært litt lettere om praksisen gikk ut på å ta kontakt med grunneieren før kommunene og media fikk vite om planene. Det er unektelig litt vanskelig å be om innsyn i dokumenter etter offentlighetsloven for planer man ikke vet eksisterer.

Norskog mener derfor at Miljødirektoratet bør vurdere å betale en minstepris per dekar for alt areal som vernes, og at vernet gjøres gjennom frivillige ordninger. Det blir også viktig at de grunneierne som takker nei til et slikt vern, blir respektert for dette, og at deres bruk av egen eiendom ikke blir innskrenket.

Tvangsvern er tvangsvern selv om det ikke er skog. Norskog mener at dersom samfunnet har en interesse av å bevare naturverdiene, så har de en verdi, også økonomisk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Den beste av alle kloder