Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvor er helheten i norsk naturforvaltning?

Tirsdag reiser bygdefolket seg for å markere frustrasjon over ulveforvaltningen. Denne saken er politisk alvorlig og dreier seg om noe mer enn bare ulv.

Tirsdag 8. januar er det demonstrasjon mot ulv i Oslo. Her fra en demonstrasjon i 2017. Foto: Siri Juell Rasmussen

Det handler først og fremst om Klima- og miljødepartementets faglige troverdighet, men også om Stortingets styringsevne.

Enkelte arter fascinerer noen og mislikes av andre. Alle har sin funksjon i ulike geografiske områder av en flora og fauna uten landegrenser. Noen er fotogene og gjør mye ut av seg, andre er anonyme men allikevel biologisk sett viktigere.

Hvis subjektive sympatier eller antipatier for enkeltarter blir ledestjerne for hvordan vi forvalter en samlet norsk natur, så står naturarven vår overfor en farlig utfordring. Det første offeret for en slik type naturforvaltning er den objektive og faglige virkelighet som kreves for å ivareta totaliteten.

Miljøet vårt er summen av de enkeltarter, artssamfunn og økosystemer som finnes til enhver tid. Miljøforvaltningens oppgave er ivaretakelse av de forutsetningene som kreves for helhetlig og langsiktig overlevelse. Det oppnår man ikke med vern alene, men ved at mest mulig av de fornybare ressursene høstes bærekraftig, og inngår i forbruket vårt.

Miljøarbeid er nytteløst uten at naturressurser brukes, forvaltes og erstatter ikke-fornybare råstoffer i størst mulig grad. Subjektive og følelsesbaserte avveininger mellom miljø og høsting vil derfor til syvende og sist ramme nettopp miljøet.

Enkeltarters overlevelse avhenger særlig av klimautviklingen, som igjen er påvirket av klodens samlede forbruksmønster. Særlig i hvilken grad forbruket baseres på høsting av biologisk vekst eller utvinning av fossile ressurser. Når Artsdatabanken utelater å fremheve klimatrusselen for artenes overlevelse så skyldes det at tidshorisonten for de regelmessige risikovurderingene er så korte at andre trusler veies tyngre.

Dette er kanskje en av årsakene til at det langsiktige klimaarbeidet, og dermed også vårt forbruksmønsters innvirkning på artsmangfoldet, synes nedprioritert av Klima- og miljødepartementet. Det er en kortsiktig tilnærming til miljøfaget, og leder til at artsmangfoldet blir skadelidende av løsninger uten objektiv miljøfaglig forankring som rammer fornuftig bruk av fornybare ressurser. For eksempel at store beiteressurser legges brakk av hensyn til ulven. I allmenningene i Stange, som er utenfor ulvesonen, har vi i løpet av få år redusert antallet sau med 80 prosent. Dette er både et bioøkonomisk og miljømessig tap.

Vi har aldri sett en analyse av de samlede miljøkonsekvensene som dagens forvaltningsmodell for ulv egentlig medfører.

Annonse

Ulven er på ingen måte truet om vi ser ut over landegrensene. Dette på lik linje med villsvinet som på sin side er erklært uønsket i Norge av samme faginstans. Også villsvinet har vært utbredt her rent historisk, men er svartelistet siden arten finnes utenfor Norge, samtidig som konsekvensene av en ny etablering er vurdert å være for store. Ikke helt ulikt ulven, men med en annen konklusjon.

Det største tankekorset er at Norge sannsynligvis er vertsnasjon for en rekke arter som faktisk er truet i global målestokk. Altså ansvarsarter for Norge. Særlig blant de artene som er knyttet til kontinuerlig og tradisjonell bruk av utmark. Utmarksbruken har uten opphold vært holdt i hevd i Norge, og udiskutabelt gitt oss en naturarv i skjæringsfeltet mellom natur og menneskelig aktivitet. Dette er unikt selv i global målestokk.

Disse arealene bør antas å inneholde truede arter som er helt avhengige av beitedyrene. En stor andel av disse artene har så langt verken navn eller nummer. Allikevel stimulerer vår øverste miljøfaglige instans til å legge ned beitebruken og stanse den nødvendige kontinuiteten som sikrer dem.

I områder av landet risikerer vi altså å utradere særnorske artsforekomster for å hegne om en enkelt art som verken er truet eller er en av våre ansvarsarter. Prioriteringen skjer under henvisning til internasjonale forpliktelser, mens de tilsvarende avtaler som gjelder for vern av kulturlandskaper, med tilhørende arter, behendig er satt til side.

Ved å legge den høyst utbredte arten ulv i sentrum for miljøforvaltningen tar regjeringen samtidig målrettet ut miljø- og klimavennlig produksjon, basert på naturens ressurser, i en verden som aldri har vært mer avhengig av akkurat dette. Tiltaket synes miljøfaglig sett som en eksperimentell tilnærming til de prinsipper som vi må kunne forvente fra landets øverste fagmyndighet. Vi har aldri sett en analyse av de samlede miljøkonsekvensene som dagens forvaltningsmodell for ulv egentlig medfører. Verken «føre-var»-tilnærmingen eller hensynet til erfaringsbasert kunnskap er særlig vektlagt. Ei heller den vitenskapelige tilnærmingen.

Skogvernet er et annet eksempel. For noen år tilbake konkluderte naturforskningen med et vernebehov i skog på under fem prosent. Betydelige skogarealer verner i tillegg seg selv fordi det ikke er mulig å drive dem. På toppen av dette kommer det vernet som ligger i næringens eget sertifiseringssystem. Allikevel vedtok Stortinget uten forvarsel eller faglig diskusjon at hele tiprosent av skogen skulle vernes.

Med et pennestrøk tok Stortinget, uten faglig forarbeid, en høy andel av landets fornybare vekst ut av miljø- og samfunnsviktig produksjon. Dette i samme periode som en rekke stortingsmeldinger og offentlige utredninger pekte på bioøkonomien som landets fremtid.

Det vi ser er tilfeldige tiltak som går på bekostning av den langsiktige og viktigste forutsetningen for et samlet artsmangfold, nemlig at en bærekraftig og høyest mulig andel av forbruket vårt baseres på fornybare naturressurser.

Som et ledd i utviklingen av bioøkonomien bør regjeringen nå klarlegge overordnede strategier for naturforvaltningen. Først da kan vi utvikle bioøkonomien og etterleve et internasjonalt avtaleverk på rasjonelt grunnlag.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Folk flest ser rovdyr i avisa