Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva slags stat er EU?

EU er langt mer overstatlig for små EU-land – og mer mellomstatlig for store EU-land.

Anne Enger ble i 1994 forsøkt latterliggjort fordi hun sa at EU gikk mye lenger i å frata Norge sjølstendighet enn unionen med Sverige hadde gjort, skriver Dag Seierstad. Her ser vi nei-dronninga dagen etter folkeavstemningen om EU.  Foto: Johnny Syversen / NTB scanpix
Anne Enger ble i 1994 forsøkt latterliggjort fordi hun sa at EU gikk mye lenger i å frata Norge sjølstendighet enn unionen med Sverige hadde gjort, skriver Dag Seierstad. Her ser vi nei-dronninga dagen etter folkeavstemningen om EU. Foto: Johnny Syversen / NTB scanpix

I debatten om EU-medlemskap i 1994 ble daværende senterpartileder Anne Enger Lahnstein forsøkt latterliggjort i VG fordi hun kom til å si at EU gikk mye lenger i å frata Norge sjølstendighet enn unionen med Sverige hadde gjort.

Men hva slags union hadde vi egentlig med Sverige – sammenlikna med den unionen som EU utvikler?

En stat kjennetegnes vanligvis ved at den har institusjoner som kan vedta lover, ilegge skatter og vedta statens budsjett, og som i tillegg har ansvaret for handels- og utenrikspolitikken og for å håndheve yttergrensene med et enhetlig regelverk, et enhetlig politi og et enhetlig militærvesen.

Det er ingen tvil om at EU vedtar stadig flere av de lovene som forplikter både medlemsstatene og borgerne i medlemsstatene.

EU har en felles valuta - foreløpig for 19 medlemsland, men den grunnleggende traktaten, Lisboa-traktaten, forutsetter at euroen skal bli felles valuta for alle medlemsland.

EU har også et felles budsjett. Det er lite i forhold til hva medlemsstatene har – bare rundt 1 prosent av det samlede nasjonalproduktet til EU-statene mens medlemsstatene har statsbudsjett på 30-50 prosent av nasjonalproduktet sitt.

Det er EU som står for handelspolitikken utad på vegne av medlemsstatene, og det er EU som håndhever yttergrensene til unionen med et felles regelverk når det gjelder varehandel (felles tollsatser) og flyktning- og asylpolitikken.

EU har rett til å inngå internasjonale handelsavtaler som forplikter medlemsstatene uten at avtalene trenger å bli ratifisert i den enkelte medlemsstat. Det betyr at EU på dette området kan opptre som en stat utad.

EU har tatt over all myndighet fra medlemsstatene når det gjelder konkurransereglene for det indre markedet, for tollunionen, handelspolitikken, penge- og valutapolitikken og forvaltningen av fiskeressursene.

På andre områder kan medlemsstatene fortsatt fatte vedtak og gi lover, men hvis de kolliderer med vedtak og lover fra EUs side, må nasjonale vedtak og lover vike. Det gjelder på områder som landbruk, fiske, transport, energi, sosialpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk, miljøpolitikk og forbrukervern.

På alle disse områdene har EU-retten forrang framfor nasjonal rett. Ingen ting som vedtas på statlig, regionalt eller lokalt nivå i medlemsstatene, kan på disse områdene gå på tvers av vedtak fra Unionens side. Det betyr at EU på viktige områder framstår som en stat både innad og utad.

På viktige områder framstår EU som en stat både innad og utad.

Dag Seierstad
Annonse

På to viktige områder er EU ennå ikke en stat.

Den nasjonale vetoretten gjelder fortsatt i skatte- og avgiftsspørsmål.

EU har siden Maastricht-traktaten i 1992 hatt som mål å nå fram til en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og kimen til felles hærstyrker er for lengst på plass. Det er fortsatt langt fram til en felles sikkerhetspolitikk på områder der store land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia har hatt ulike interesser. Vetoretten gjelder fortsatt som hovedregel i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.

EU har ikke samme karakter for små og store land. Der hvor det fortsatt fins en formell vetorett, for eksempel i utenrikspolitikken, er vetoretten langt mer reell for store EU-land. Verken Tyskland, Frankrike eller Storbritannia ville la seg forplikte av en utenrikspolitikk som strider mot det regjeringen i landet oppfatter som tunge nasjonale interesser. Vetoretten er et uttrykk for det.

Hvis derimot et lite land som Estland, Danmark eller Irland skulle være det eneste landet som opponerer mot en bestemt utenrikspolitisk hovedlinje, er situasjonen helt annerledes. Små land har ingen mulighet for å hindre at resten av EU overkjører dem.

Men også på saksfelt der vetoretten ikke gjelder, der vedtak tas med kvalifisert flertall, er det en grunnleggende forskjell på store og små EU-land.

De største EU-landene vil helst unngå å komme i mindretall i saker av stor betydning for dem. De vil derfor alle se seg tjent med å finne fram til kompromisser med andre store land - gjerne i form av pakkeløsninger der mange saker kobles.

Slik lager de største EU-land seg et sikkerhetsnett under EU-politikken. De får det ikke alltid slik de helst ville. Men til gjengjeld sikrer de seg mot at de går på smertefulle tap. Små EU-land har derimot ingen garanti for at ikke flertallsvedtak går dem imot - også i saker av avgjørende nasjonal betydning.

For de største EU-land er EU derfor langt mer mellomstatlig enn for små land. Og for små land er EU i praksis overstatlig også der hvor de har formell rett til å nedlegge veto.

Tilbake til debatten i 1994: Unionen med Sverige var skrudd sammen helt annerledes enn EUs form for union. Alle lovene som skulle gjelde i Norge, ble vedtatt på Stortinget. Kongen i Stockholm hadde riktig nok utsettende veto – inntil tre ganger – og det kunne være plagsomt nok. Men verken kongen eller andre svenske myndigheter kunne innføre regler som det lå til Stortinget å vedta.

Stortinget hadde også fullt herredømme over den norske statens inntekter og utgifter. Bare Stortinget kunne skrive ut skatter og disponere statens penger.

Den norske krona gikk i 1872 inn i en nordisk valutaunion som brøt sammen rundt første verdenskrig, men vi hadde ingen felles handelspolitikk med Sverige. Det var store debatter på Stortinget om tollsatsene våre både på 1840-tallet og på 1860- og 70-tallet.

Vi hadde vårt eget politi- og lensmannsvesen, og unionen hadde ingen felles hærstyrker. Tautrekkinga høsten 1814 endte med et kompromiss. Kongen i Stockholm skulle ha kommandoen over de norske styrkene om det ble krig. Men norske soldater kunne bare settes inn i angrepskrig hvis Stortinget hadde godkjent det. Det var datidas forbehold i forbindelse med det vi kunne kalle krigsinnsats ”out of area”.

Men på ett punkt var unionen klart overnasjonal: Vi kunne ikke føre noen egen utenrikspolitikk. Den skulle føres fra Stockholm på vegne av den svensk-norske unionen. Det var da også kravet om et eget norsk konsulatvesen som sprengte unionen i 1905.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Korona, Europa og Norge