Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva skjer med artsmangfoldet når beitingen tar slutt?

I Norge pågår en stille endring i arealbruken som får langt mindre oppmerksomhet: Opphør av beite.

Kulturlandskapsartene har ingen alternative leveområder enn det landskapet som bonden skaper, skriver kronikkforfatterne.  Foto: Mariann Tvete
Kulturlandskapsartene har ingen alternative leveområder enn det landskapet som bonden skaper, skriver kronikkforfatterne. Foto: Mariann Tvete

Det internasjonale Naturpanelet IPBES skapte sjokkbølger både internasjonalt og her i Norge med sin rapport om tilstanden for verdens naturmangfold. De beskrev et akselererende tap av biologisk mangfold, og fastslo at truslene mot verdens artsmangfold er massive, økende og komplekse.

Rapporten trekker blant annet fram endret arealbruk som en stor utfordring. Med endret arealbruk tenker man gjerne på drastiske og synlige inngrep som utbygging av veger, vindkraftanlegg, boliger, industrielt landbruk og rydding av regnskog. I Norge pågår en stille endring i arealbruken som får langt mindre oppmerksomhet: Opphør av beite.

Helt siden jordbruket kom til Norge har beitebruk og utnyttelsen av utmark i skog og fjell vært avgjørende for bosetting og utvikling av landet. Kulturlandskapsartene, som f.eks. sanglerke, vipe, blomsterenger, pollinatorer, gjødselbiller, beitemarkssopp, med flere, er mye eldre enn jordbruket som oppstod for ca. 10.000 år siden i Midtøsten. Disse artene har sin opprinnelse i Europas historiske slettelandskap som ble skapt av store flokker med urokse, villhest, mammut og flere andre grasetere som ikke lenger lever i naturen.

Kulturlandskapsartene har ingen alternative leveområder enn det landskapet som bonden skaper. Beitedyr som sau, geit, storfe og hest er avgjørende for å gi kulturlandskapsartene fullgode leveområder. Gjengroing og opphør av tradisjonelle driftsformer som slått og utmarksbeite er ifølge Artsdatabanken den viktigste trussel mot 685 truede arter i Norge. Opphør av beite er alene årsak for de langt fleste av dem.

Rovdyr er en av hovedårsakene til at det blir slutt på beite i utmarka i store områder.

Å øke utnyttelsen av beiteressursene i utmark har mange positive miljøgevinster. Mer enn halvparten av Norges landareal har potensial som godt eller svært godt beiteland for husdyr. Beiting i utmark ivaretar og øker artsmangfoldet, og er for eksempel bra for insekter. Der husdyra beiter slipper sollyset til og gir vekstmuligheter for blomstrende planter som pollinatorene er avhengige av.

Annonse

Beiting holder kulturlandskapet åpent, og et vakkert naturlandskap er viktig for reiselivet. Utmarksbeite som fôrressurs krever ingen bruk av kunstgjødsel, sprøytemidler eller fossilt drivstoff, og behøver ikke å transporteres. Tvert imot kan det erstatte fôrtyper basert på høy bruk av disse innsatsfaktorene. Utmarksbeite er ekstremt klimasmart. Utmarksbeite er i ferd med å bli trendy.

Men – kan man snakke om å stimulere til økt bruk av utmarksbeite uten å snakke om rovdyr? Rovdyr er en av hovedårsakene til at det blir slutt på beite i utmarka i store områder.

Ulvesonen i Østfold, Akershus og Hedmark utgjør 15.000 km², eller et areal som tilsvarer halve Belgia. Nibio dokumenterte i sin rapport «Beitebruk i ulvesona» i fjor at utmarksbeite nå er helt opphørt i denne delen av landet. Tilbake er kun noen få enkeltbesetninger som går i inngjerdete hegn. Det er en konsekvens av at så godt som hele ulvesonen er berørt av etablerte ulverevir.

Rovdyr og ulv er en hovedårsak til at beite i utmark er opphørt i ulvesonen og i tilstøtende områder utenfor ulvesonen. Dette har vi sett senest i vinter, da fem beitebrukere i Rendalen ga opp og la ned driften som følge av store rovdyrproblemer over flere år. Med dagens rovdyrtrykk kan utviklingen ikke reverseres. Det er slutt på utmarksbeite i ulvesona er over og vi ser klare tegn til at det brer seg til områdene rundt.

Sett i det tusenårige perspektivet der beiting har vært en viktig miljøfaktor, har endringen skjedd brått. Og vi vet lite eller ingenting om konsekvensene for artsmangfoldet.

Er det greit å gjeninnføre en høy bestand av ulv i Norge uten å undersøke hvilke konsekvenser dette har for det biologiske mangfoldet i de berørte områdene? Naturmangfoldloven stiller krav om en kunnskapsbasert forvaltning av naturen. Bernkonvensjonen slår fast at alle medlemslandene er forpliktet til å utrede konsekvensene ved gjeninnføring av arter.

Man kan diskutere både lenge og høylytt om ulvens tilbakekomst skal defineres som en «gjeninnføring» eller «naturlig innvandring», uansett er den et resultat av en villet politikk. Og konsekvensene for det biologiske mangfoldet blir i praksis de samme. Nibio har lenge pekt på behovet for et overvåkingsprogram som følger utviklingen i artsmangfold og truede arter i rovdyrbelastede områder. Dette må vi skaffe oss kunnskap om før det er for sent! Og vi må gjøre det selv om miljøsiden står i en spagat der de både ønsker aktivt utmarksbeiting og store rovdyrbestander.

Ulven er ingen truet art sett i et internasjonalt perspektiv. Hvor mange arters overlevelse setter vi på spill for å holde oss med en bestand av denne ene arten som er langt høyere enn det Stortinget har vedtatt? Myndighetene kan ikke lenger sitte passive og betrakte utviklingen. Ola Elvestuen og Olaug Bollestad må som ansvarlige statsråder ta ansvar for at vi har kunnskap om konsekvensene. Deretter må de vise vilje til å ta tak i et politisk kontroversielt tema, der avveiningene som må gjøres kan være smertefulle.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Viktig vedtak i Søndre Land