Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva betyr det å ville «redde Nesna»?

Å vedta at Nesna igjen skal bli en høyskole, er ikke aktiv distriktspolitikk, men heller aktiv symbolpolitikk.


Slo ikke til: Nesna trodde kanskje at selve universitetstittelen skulle redde dem, og virke tiltrekkende, ikke minst på studenter. Det skjedde ikke, skriver Erling Dokk Holm. 
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Slo ikke til: Nesna trodde kanskje at selve universitetstittelen skulle redde dem, og virke tiltrekkende, ikke minst på studenter. Det skjedde ikke, skriver Erling Dokk Holm. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Trygve Slagsvold Vedum har gitt et løfte: «Etter valget skal vi skrive regjeringserklæring om at det skal være høyskole på Nesna. Som et symbol på en ny politikk», sa han til Aftenposten i juli. Beslutningen som styret ved Nord universitet tok i 2019, om å nedlegge Nesna som studiested, skal altså overstyres av en ny regjering der Senterpartiet inngår.

Den store universitetsreformen i 2015 gjorde at en rekke høyskoler slo seg sammen, eller skled inn i folden til et allerede eksisterende universitet. Slik vokste antallet universiteter i rekordfart, og Norge har i dag ti stykker. Imidlertid har det ikke skjedd noe som helst med antallet studiesteder. Alle sammen – med unntak av Sandnessjøen og Nesna – er opprettholdt.

Det betyr at de statlige universitetene og høyskolene i dag har 51 studiesteder, pluss mange private campuser (for eksempel BI med sine fire studiesteder). Universitet i Sør-Øst Norge har åtte studiesteder – Bø, Drammen, Rauland, Hønefoss, Kongsberg, Bakkenteigen, Porsgrunn og Notodden. Og de tilbyr også mange av de samme studiene.

De har for eksempel sykepleierstudiet både på Bakkenteigen, i Drammen og Porsgrunn. Tretten universiteter og høyskoler tilbyr bachelor i sykepleierutdanning, fordelt på 34 campuser, og enda flere tilbyr lærerutdanning.

Det er mulig det er bra for nærheten til der folk bor, men læringsmiljø for studenter og det faglige miljøet for de ansatte kan lett blir svekket. Dessuten blir kostnaden per student veldig høy når så få deler de faglige ressursene. Så kan man si; det handler ikke om å lage best mulig utdanning, det handler om å lage flest mulig utdanningssteder.

Det er et helt legitimt standpunkt – det betyr at utdanningspolitikk primært blir symbolsk distriktspolitikk. Det eneste som er rart med Vedum og alle de som mener at Nesna må få fortsette som studiested, er at de ikke formulerer dette i klarspråk.

"Ideen om at det skal være kort vei fra der man bor til der det finnes høyere utdanning har vært en viktig del av norsk distriktspolitikk helt siden slutten av 1960-tallet."

Ideen om at det skal være kort vei fra der man bor til der det finnes høyere utdanning har vært en viktig del av norsk distriktspolitikk helt siden slutten av 1960-tallet. I perioden mellom 1969 og 1986 ble det opprettet femten distriktshøyskoler. Disse høyskolene skulle ikke konkurrere med universitetene, men levere praksisnære, korte og yrkesrettede utdanninger.

Imidlertid utviklet de fleste av dem seg til stadig mer avanserte utdanningsinstitusjoner, og skillet mellom universitetene og dem ble mer bredden enn kvaliteten. I 1994 ble de omorganisert sammen med en skokk andre regionale høyskoler, og i 2015 fikk vi altså en stor reform som gjorde at de fleste av dem nå er blitt en del av et universitet. Det var det som skjedde med Høgskolen i Nesna (HiNe).

Annonse

Nesna trodde kanskje at selve universitetstittelen skulle redde dem, og virke tiltrekkende, ikke minst på studenter. Det skjedde ikke. Interessant nok besinnet flere av de beste høyskolene seg– ofte tidligere distriktshøyskoler. Volda forble selvstendig, Høgskolen i Molde forble selvstendig. Andre av de beste ble fusjonert inn utenfor den geografiske strukturen – som Gjøvik og Ålesund som ble en del av NTNU.

Problemet til Nesna var av en annen art: de utdanningene den tilbød – som lærerutdanning og sykepleie – fantes i stort monn overalt ellers i landet. Nesna er et vakkert sted, har en lang og imponerende historie, men for dagens studenter har ikke det vært nok. Det er jo i stor grad deres valg som er årsaken til at Nesna ble vedtatt nedlagt. Så hva det konkret betyr å «redde Nesna» burde kanskje Vedum svare på.

Problemene med å gjenføde Nesna som høyskole er tre. For det første er det veldig krevende å vite hva denne høyskolen skal tilby av studier. Da den ble vedtatt nedlagt i 2019 var det lærer- og sykepleierutdanning som var dens tilbud, men den tilbød også andre mindre studier. Kun 21 studenter hadde Nesna som sitt fysiske daglige studiested.

De andre 409 var skrevet inn på samlingsbaserte studier og var bare innom campus noe rundt 20 dager årlig. Kan Nesna finne på noe nytt, noe som er i de beste tradisjonene fra distriktshøyskolene? Studier som har regional betydning? Studier som er koblet til de lokale og regionale viktige næringene? Det er kanskje en god ide, men da må noen – for eksempel alle de som ivrer for gjenfødelsen av Nesna – komme opp med detaljerte og realistiske planer.

Det andre problemet er selve Nesna. Ideen om å være et sted, er i 2021 koblet til fortetting, sentrumskvaliteter, sentrumshandel, kulturtilbud og litt liv.

Det tredje problemet er av mer avgjørende art. Dette landet trenger god distriktspolitikk. Forslaget om å gjenopprette et studiested som Nesna uten å legge en eneste god plan på bordet, er billig, uforpliktende, og helt uten effekt på distriktsutviklingen. Det som trengs er en ressurspolitikk som ivaretar behovet for lokal verdiskapning og miljøhensyn. Et eksempel er en fiskeripolitikk som har et helt annet ambisjonsnivå enn dagens. Senterpartiets program er vagt på dette punktet. De vil endre lite, og utrede mye.

Senterpartiets leder har også støttet sjømatnæringens kamp mot grunnrentebeskatning; altså at de naturgitt ressursene, som staten har fordelt til et gitt antall selskaper, blir underlagt en ekstra skatt slik som petroleumssektoren. Slik får staten inn mindre ressurser til å omfordele til de kommunene som trenger det mest.

Ikke minst er det et skrikende behov for er en aktiv regionspolitikk. Å bygge sterke regioner vil gi et variert arbeidsmarked og ikke minst grunnlag for studiesteder. For å nå dette målet må det mobiliseres rundt sterke regionssentra som får folk til å bli værende i regionen. Det er ikke slik at Nordland hadde blitt mindre attraktivt hvis Bodø og Mo i Rana krympet. Tvert i mot. Da hadde flyttestrømmene gått rett sørover. God regionpolitikk er god distriktspolitikk.

Trygve Slagsvold Vedums geni ligger i evnen til å være slagferdig og upresis i et og samme utsagn. Han er dessuten alltid blid. Men skal han klare å snu sentraliseringen krever det mer, mye mer.

Denne kronikken ble først publisert i nettavisen Khrono.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Lærere! Bygdene trenger dere