Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Havet er vår felles eiendom, men noen eier det mer enn andre

Når vi ikke lenger har adgang til å høste av det økosystemet som var med på å forme oss gjennom tusener av år, hvem blir vi da?

Demonstrasjon: Hva skjer når fisken ikke lenger eies av fellesskapet, men av investorer? Bildet er fra en demonstrasjon i Melbu, Vesterålen, i 2017. Foto: Siri Juell Rasmussen
Demonstrasjon: Hva skjer når fisken ikke lenger eies av fellesskapet, men av investorer? Bildet er fra en demonstrasjon i Melbu, Vesterålen, i 2017. Foto: Siri Juell Rasmussen

Havet gir og havet tar. I 1891 gikk min tippoldefar og to av hans sønner ned på Lofothavet. Det var trange kår. Kystsamfunnet ved Sund i Lofoten var bygget nesten ene og alene på havets sølv; skreien.

Dårlig fiske fikk konsekvenser for familieøkonomien hos familien Berntsen på Mørkved og mange andre. Etter å ha mistet både far og brødre til bølgene var det ikke et vanskelig valg for min oldefar, da han fikk tilbud om fast jobb på jernbanen. Han tok med seg kone og barn og dro sørover.

Også i dag er det mange som ikke lenger ser for seg en fremtid i fiskeriet. Regjeringen snakker om den blå økonomien og at havet er nøkkelen til fremtidig matsikkerhet. Samtidig inneholder villaksen høye nivåer av miljøgifter, torsken er full av laksefôr og den konvensjonelle oppdrettslaksen – også kalt havets pølse – fôres opp på soya fra Brasil og avluses med midler som dreper reker og hummer.

Fiskekvotene samles på stadig større – og færre hender. Selv om loven sier at det er det norske folk som sammen eier ressursene i havet, er det noen som eier fisken mer enn andre. Ifølge Torbjørn Trondsen ved Norge fiskerihøgskole disponerer om lag 30 rederier på Vestlandet halvparten av norske fiskerettigheter.

Innføringen av kvotesystemet forandret Fiskeri-Norge. En fisker kan selge kvoten sin med båten – båten skrotes og kvoten beholdes, og et fartøy kan pakke flere kvoter på båten sin. Resultat er færre fiskere. Da det ble tillatt å selge kvoter inn og ut av Finnmark, satt fylket igjen med 37 færre kvoter året etter.

Med færre fiskerettigheter på hendene øker oppslutningen om mindre bærekraftige næringer, som gruvedrift og oppdrett. Det er tross alt arbeidsplasser det er snakk om. Og fiskeryrket er tøft å komme seg inn i. Skal du ha båt og kvote vil det kunne være snakk om svimlende summer, kanskje 3,5 millioner som minste beløp – og da kommer båt i tillegg.

Hva skjer når fisken ikke lenger eies av fellesskapet, men av investorer?

I sommer kom nyheten om at kvotesystemet ligger an til reform. Også utleie av kvoter ønsker man tillatt. Kvotemeldinga er nå til behandling i næringskomiteen, men departementet har allerede sendt ut høringsnotat om endringer i deltakerloven og havressursloven med utgangspunkt i regjeringens forslag i meldingen. Høringsfristen var 3. desember – altså før kvotemeldingen er behandlet ferdig.

Samtidig har Riksrevisjonen annonsert at de gransker norsk fiskeripolitikk. Denne granskningen er heller ikke ferdig. Man kan undre seg over regjeringens bakgrunnen for dette hastverket. Statsråd Harald Tom Nesvik mener parallellbehandlingen er nødvendig, men i opposisjonen er det mange som reagerer på fremgangsmåten, om det er brede forlik statsråden er ute etter.

Klimamålene skal ikke reformeringen bidra til å nå. – Absurd, sier Steinar Eliassen, styreleder i Fiskekjøpernes Forening. Kvotemeldingen har ikke blitt tatt godt imot hos næringa. Det ble heller ikke konferansen «Our Ocean»; en årlig seanse initiert av det amerikanske utenriksdepartementet, men som i år gikk av stabelen i Norge, med statsledere, kongelige og multinasjonale selskaper på deltakerlisten.

Annonse

Folka som er omgitt av og lever av havet – kystfiskere, kystsamfunn og urfolk – de som er mest berørt av ødeleggelsen av det marine miljøet, de var fraværende i konferansepanelene, og gjestelisten fikk man ikke innsyn i.

Den blå økonomien har vært viktig for Norge som en havnasjon. Men hvem definerer hva den blå økonomien er og hvordan den skal styres? I Havbruksstrategien snakkes det om å fortsatt legge til rette for produksjon av olje og gass på norsk sokkel og jevnlige konsesjonsrunder for å gi næringen tilgang på nye letearealer. I tillegg vil man lete etter havbunnsmineraler – såkalt dypvannsgruvedrift – en omdiskutert praksis med artsutryddelse og påvirkning av økosystemer som potensielle konsekvenser.

Er dette forenelig med FNs bærekraftsmål om å bevare hav- og marine ressurser på en bærekraftig måte? Og er det forenelig med målet til Havpanelet Erna Solberg selv leder, om å bedre havets miljøtilstand?

Når fisken tråles i havet, og mesteparten sendes direkte til Kina uten en krone til lokalbefolkningen, kvoter omsettes og pantsettes og bankene tjener gode penger på renter, retter vi ikke da roret inn mot full privatisering av rettighetene til verdiene i havet? Vil hele fiskenæringen legge til kai ved Oslo Børs?

Redusert lokalt eierskap, gruvedrift i sårbare områder, cruiseturisme og oppdrettsnæring med utstrakt rømming, lus og høy dødelighet er en økonomi som, unnskyld nordnorsken, skiter i eget matfat.

Samfunnsforskeren Ottar Brox uttrykte bekymringen allerede på 1960-tallet. Favoriseringen av et sentralisert fiske begynte enda tidligere. Lønnsomheten skulle økes, det samme skulle størrelsen på båtene. Kystfiskeflåtens betydning ble undervurdert og kystbefolkningen, kystsamene inkludert, har blitt fratatt sine rettigheter.

Hva skjer når fisken ikke lenger eies av fellesskapet, men av investorer? Når vi ikke lenger har adgang til å høste av det økosystemet som var med på å forme oss gjennom tusener av år, hvem blir vi da? For første gang på 12 år synker folketallet i alle våre tre nordligste fylker samtidig. Ekspertene maner til krisetiltak.

I vårt innlandshjem står Brox’ «Hva skjer i Nord-Norge?» stødig i bokhyllen ved siden av skarven fra smeden i Sund. Vi priser oss lykkelige for at nettopp vår innlandsby har landets beste fiskebutikk. Og det lille huset, som engang hadde naust og fri tilgang ut til fjorden, men som i dag symbolsk nok stenges inne av Lofotveien, det er stadig gjenstand for oppussing og besøk fra familien som gjorde søringa av seg.

For vi kjenner oss fortsatt som kystfolk. Og vi vil gjerne tro på bærekraftig havøkonomi. Som verdsetter mangfold og bifangst. Og som erkjenner at de levende kystsamfunnene er noe av det som gjør Norge til Norge.

Men vi sier som Arne Pedersen, leder i Norges Kystfiskarlag; den blå økonomien er ikke vår økonomi. Ikke de store merdene og ikke de store båtene. Det er et bilde av landet vårt vi ikke kjenner oss igjen i.

Kronikken vil også blir publisert i vinterutgaven av magasinet Ren Mat.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Samvirket tar samfunnsansvar