Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Har vi glemt hva vi lever av?

Hva skal vi leve av i fremtiden? Det egentlige svaret er, og har alltid vært, frisk luft, rent vann og "sunn mat.

Oljefokus: Regjeringen setter ny rekord i å dele ut letelisenser og utvinningstillatelser for å pumpe olje opp fra norsk sokkel og dytte enda kraftigere klimaendringer over på bøndene, skriver innsenderne. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Forrige uke ga regjeringen oss et skrekkeksempel på hvor galt det går om man glemmer dette: Bøndene, som produserer maten vår, har kjempet hele høsten for midler til å overleve etter tørkesommer, deretter flommer. Da setter regjeringen ny rekord i å dele ut letelisenser og utvinningstillatelser for å pumpe olje opp fra norsk sokkel, CO2 ut i atmosfæren og dytte enda kraftigere klimaendringer over på bøndene.

Når olje- og energiministeren sier at «tilgang på nytt, attraktivt areal er en bærebjelke i regjeringens politikk» handler det dessverre ikke å omdisponere landbruksareal for mer grovfôr-, grønnsak-, korn- og belgfruktdyrking, eller tiltak for bedre sikring av verdifull beitemark mot rovdyr uten å drepe dem. Det handler om å frigjøre enda mer karbon fra fossile ressurser i en verden der vi allerede har for mye CO2 i atmosfæren.

En svale gjør ingen sommer, men én tørkesommer er nok til å vise hvor utsatte vi er for endringer i temperatur og nedbør. Denne trusselen vokser for hvert år som går uten at vi virkelig bremser klimaendringene.

Én tørkesommer er nok til å redusere kornavlingen vår til det halve. Årets hveteavling var bare 45 prosent av gjennomsnittet for de siste fem årene og rug bare 13 prosent av snittet. Vår selvforsyning av matvarer var under 50 prosent allerede før denne sommeren. Stadig mer av den gode jorda vi trenger til å dyrke mat legges under asfalt og betong. Klimaendringer legger nå ytterligere press på produksjonen, både her i landet og i land vi importerer matvarer fra.

Én tørkesommer er nok til å hindre gresset og fôrkornet i å gro nok til at vi kan mette dyra våre uten å kjøpe kostbart fôr fra andre steder, og soya fra plantasjer på andre siden av kloden. Mange bønder måtte slakte ned så mange dyr at de vil trenge mangfoldige gode år og store investeringer for å bygge opp bæredyktig drift igjen.

Men en tørkesommer er ikke nok til å vekke regjeringen fra dvalen. Bøndene kjemper fremdeles for å få midler til å overleve som bønder. De drøye 2 milliarder kronene de omsider fikk ser ut som en betydelig sum, særlig med avisenes fete typer. Det er likevel langt under de anslagsvis 5-6 milliardene avlingssvikten har kostet bøndene så langt.

Andre bransjer har høyere prioritet hos regjeringen. Hadde vi hatt et nøytralt skattesystem, også for oljebransjen, ville staten hatt inntekter på over 10 milliarder kroner mer enn i dag. Oljebransjen får altså 10 milliarder kroner i fradrag hvert år. Subsidiene gjennom leterefusjonsordningen legger til drøye 10 milliarder kroner på toppen av dette.

Annonse

Hvorfor er arbeidsplassene i landbruket tilsynelatende så mye mindre verdt enn de i oljeindustrien?

Landbruket må kjempe for 2 milliarder kroner, bare for å overleve. Sammenlignet med støtten til petroleumsnæringen blir dette nærmest småpenger.

Hva gjør vi neste gang en tørkesommer hindrer kornet i å gro? Eller når regn og flom får grønnsaker til å råtne på rot? Hvilke kamper må bøndene kjempe, og hvor mange gårdsbruk legges ned mens vi pumper stadig mer olje opp fra havbunnen? Hvorfor er arbeidsplassene i landbruket tilsynelatende så mye mindre verdt enn de i oljeindustrien? Vi kan ikke spise olje!

Det finnes heldigvis håp - en grønnere landbrukspolitikk er mulig!

Det ekte bærekraftige alternativet er å sørge for at det ikke blir nødvendig med så store redningsaksjoner i fremtiden. Det betyr å verne matjord og å behandle matproduksjonen her i landet som en verdifull investering fremfor å behandle det som nødhjelp. En rapport fra Norsk Institutt for Bioøkonomi viser at verdiskapingen i landbruk og matindustri kan vokse til inntil 250 milliarder kroner innen 2050 – vel å merke hvis vi putter pengene våre i næringer som har fremtiden foran seg.

Vi tror norske bønder, som satses på slik vi til nå har satset på fossile ressurser, vil klare å skape mange grønne arbeidsplasser, finne nye dyrkingsmetoder under et skiftende klima, sørge for et stadig bedre dyrehold basert på norskdyrket grovfôr og med økt dyrevelferd, og gjøre landbruket mer regenerativt. Det er bøndene som dyrker det vi alle skal leve av!

Derfor må vi gå i motsatt retning av dagens regjering, som tror vi kan leve av olje: Vi må sette rekord i hvor mye vi reduserer klimagassene våre, ikke hvor mange konsesjoner vi deler ut for å tilføre mer. Vi må redusere den statlige støtten til en virksomhet som sender norsk olje ut i verden og brennes til klimaskadelige gasser der. Og så må vi faktisk satse på miljøvennlig energi og transport, gjenvinning og utslippsfri industri, og bærekraftig landbruk, slik at våre barn skal ha en beboelig klode, med tilgang til det de egentlig trenger for å leve: Frisk luft, rent vann og sunn mat.

Vi klarte å tenke nytt da oljealderen kom til Norge. Den ga oss slett ikke bare CO2 og forurensing, men stor rikdom på penger, utvikling, arbeidsplasser, teknologi og kunnskap. Nå tar oljealderen slutt, og vi må bruke teknologien og kunnskapen på nye, bærekraftige måter, og nye bærekraftige arbeidsplasser der vi bruker fornybar energi. Vi må tenke nytt, igjen. Det har vi gjort før, så det vet vi heldigvis at vi kan.

Nå er det grønt gull som gjelder, det vi finner i skogene, havet og landbruket. Det er der håpet ligger. Hvis vi skjøtter det grønne gullet vel brukes det ikke opp, det lagrer CO2 og produserer oksygen. Det regenereres, til og med. Det er vår redning og fremtid.

Neste artikkel

Nå spirer den grønne revolusjonen