Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Har by og land felles interesser av en mer statlig styrt sentraliseringspolitikk?

Hvordan unngå øde drittland og bydels-helveter?

Mye av eksportnæringene og produksjon er spredt rundt i Distrikts-Norge. Her fra smelteverket i Sauda. Foto: Siri Juell Rasmussen

Vi er i dag vitne til den raskeste urbaniseringa i historien, som er registrert, og Oslo er den hurtigst voksende byen i Europa, ifølge den svenske økonomen Kjell Nordstrøm. Han tror at innen 2050 vil 80-85 prosent av verdens befolkning bo i 600 byer fordelt på mindre enn 1,5 prosent av kloden.

Ifølge Nordstrøm vil Sverige om 30 år bare ha noen få store byer. Alt imellom blir Junk-Space, øde uinteressant drittland. Dette til tross for at det aldri har vært enklere å kommunisere og samarbeide uavhengig av sted. Dette er et paradoks som vi kan og bør gjøre noe med.

I dag er det lite industri, men mange hovedkontorer i Oslo. Det tror jeg de fleste som bor der er glade for. Det frigjør blant annet areal til boliger og fører til mindre miljøutfordringer. Og på denne måten kommer hovedstaden også godt ut når det gjelder verdiskapning. Men er omfanget av verdiskapinga reell og mulig uten distrikta?

Men hvem vil jobbe og bo i distrikta framover, hvis disse ikke lenger kan tilby et tilnærma normalt omfang av tjenester og infrastruktur?

Mye av eksportnæringene og produksjon er spredt rundt i Distrikts-Norge. Jeg tror alle, både sittende regjering og byfolk, oppriktig ønsker å beholde både tungindustri, plass- og energikrevende virksomhet, vannkraftverk, olje- og gassinstallasjoner, jordbruk og fiskeoppdrett med mer der disse er i dag.

I årene som kommer vil vi være enda mer avhengig av ny næring for å holde tritt med de økende utgiftene til pensjon og eldreomsorg. Den siste perspektivmeldinga til regjeringa viser at vi må ha minst 10 milliarder ekstra i inntekter hvert eneste år fra 2030-2060 for ikke å gå i minus. Vil vi klare å få til så mye ny næring som trengs uten distrikta? Samtidig som vi må kompensere for næring som legges ned fordi få vil bo der?

Vi trenger dessuten jordbruk sårt. Selvforsyningsgraden vår er bekymringsfull lav og bør økes, ikke reduseres. Jeg mener det både er uansvarlig og uetisk å kjøpe seg ut av problemet. Vi også bør bidra mer for å oppnå FNs bærekraftsmål om å utrydde sult. Småbønder verden over er ifølge FN viktig både for det lokale og det globale markedet. Dessuten er kortreist norsk mat mer miljøvennlig.

Men hvem vil jobbe og bo i distrikta framover, hvis disse ikke lenger kan tilby et tilnærma normalt omfang av tjenester og infrastruktur? Og hvis det nesten er umulig for et par å finne seg jobber på samme sted? Dette er allerede store utfordringer i mange distriktskommuner.

Annonse

I Sauda har vi blant annet et smelteverk som går som det suser, og som er blant de mest effektive og reneste manganverkene i verden. Teknologien er drevet fram i nært samarbeid med dyktige arbeidere, forskere og ledelse på grunn av hensyn til miljø og dyr arbeidskraft (sammenligna med andre land). Smelteverket bidrar til både lokal og nasjonal verdiskapning samt ny høyteknologi på verdensbasis. Men de sliter med rekruttering av folk fordi det er vanskelig å kunne tilby jobb nummer to, jobb for partneren.

Samtidig har vi en Nav-avdeling for arbeid og ytelser her i Sauda som er i ferd med å forsvinne. Stillinger blir ikke erstatta. Kontoret styres vel egentlig mot en avvikling, mens regjeringa toer sine hender og overlater alt til etaten selv.

Det som jeg stusser over er at denne avdelinga i Sauda var effektivt drevet med høyt kompetente medarbeidere og lite gjennomtrekk. På små steder er det gjerne folk som har tatt et verdivalg om en mindre stressfylt hverdag og som slår seg mer til ro med en middels betalt statlig jobb. Billigere bo – og transportutgifter i forhold til byer gjør det også mer levelig. I større byer er mange arbeidstakere bare så vidt innom på vei mot en annen jobb.

Jeg er ikke så bekymra for de rike.

Med tanke på at det tar lang tid før en nyansatt har lært nok og blitt lønnsom, koster gjennomtrekk av tilsatte i store byer staten millioner av kroner. Det går mange årsverk til opplæring til liten nytte. Hvis flere spesialenheter i Nav blir lagt til distrikta, kan det faktisk hende at etaten klarer å bli så effektive som de ønsker.

Økt bosetting i byer er heller ikke problemfritt. I Norge har vi foreløpig små utfordringer knytta til urbanisering, men også her har byer problemer. Segregering, økende sosiale forskjeller og forurensing gjør at enkelte bydeler er mer utsatte for blant annet vold og helseproblemer.

Men hva om tilveksten til byene eskalerer framover i et tempo vi ikke klarer å håndtere? Vil vi få mange bydeler som alle med tjukk nok lommebok unngår? Og hva med unge i etableringsfasen? Vil de bli enda mer avhengige av familie med mye penger? Dette kan utfordre den sosiale mobiliteten og forskjellene mellom folk enda mer i negativ retning.

Jeg er ikke så bekymra for de rike. Utfordringene i ei fullsentralisert skrekkframtid blir for dem som sitter igjen med valget mellom å bo i øde drittland eller i bydels-helveter. Da kan veien til opprør og vold bli kortere. Det kan gå ut over alle.

Jeg håper vi i årene som kommer klarer å få til unike løsninger i Norge som tar vare på både by og land. I forrige århundret klarte vi kunststykket å forene sosialistiske tanker om statlig styrt økonomi med fri markedsøkonomi – fordi viljen til å ta styring over hvordan vi ønsket at framtida skulle være, var stor nok.

Kan vi forene behovet for modernisering og effektivisering med et levedyktig og attraktivt Distrikts-Norge som fortsatt bidrar sterkt til verdiskapning? Det vil innebære mange overveiinger og kompromiss. Men jeg tror en mer statlig styrt sentralisering vil øke sjansene for et robust, produktivt og trygt Norge også i framtida. Historien har vist oss at likhet og trygghet lønner seg i lengden.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Lokalpolitikk er ikkje annanrangs i NRK