Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Håp om ny kurs for jordbruket?

Målene for norsk landbruk nås ikke av mer produkttilskudd og stordrift.

Forvitrer: Distriktsjordbruket forvitrer og landet gror igjen, skriver kronikøren. Foto: Lars Johan Wiker
Forvitrer: Distriktsjordbruket forvitrer og landet gror igjen, skriver kronikøren. Foto: Lars Johan Wiker

Etter Hitra-aksjonen på 1970-tallet har Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag forhandlet direkte med staten om effektivitetskrav og om nødvendige inntektsoverføringer. I år har vi den enestående situasjon at krav og tilbud var så avvikende at bonde- organisasjonene fant det nytteløst å forhandle. Stortinget skal nå bestemme akkorden.

Jordbruksoppgjøret skal under visse vilkår gi bonden en inntektsutvikling på linje med andre i samfunnet; gitt at investeringsnivået er optimalt, bruken av ressursene er kostnadseffektiv m.m.

Oppgjøret skal også være et redskap for de politiske myndigheter til å fremme en ønsket utvikling i jordbrukssektoren (jordbruk over hele landet, høy sjølvforsyning, bærekraft. m.m.). For å ta det siste først; det er et er et betydelig gap mellom dagens jordbruk og det en ønsker, se f.eks. St.prp. 120 S 8 (2018-2019).

Distriktsjordbruket forvitrer, hvert år går mange bruk ut av drift, ikke bare i distriktene, landet gror igjen, importen av soya og annet øker, mens sjølforsyningen går ned, mye fulldyrket jord forsvinner hvert år i urbaniseringsprosessen, bondeyrket blir mer og mer en ensom arbeidsplass.

Denne uheldige utvikling i jordbruket i makro henger naturligvis sammen med at gjennomsnittsbonden opplever at økonomien ikke holder følge med den i andre yrker.

En viktig forklaring er overproduksjon: Bonden, en privat næringsdrivende, som ønsker å få betalt for det han produserer av melk, kjøtt m.m. og at inntekten blir som ellers i samfunnet. Bøndenes organisasjoner stiller derfor krav om høyere priser på disse produktene.

Økte priser motiverer private næringsdrivende til større produksjon. I Norge, hvor befolkningen spiser seg mett, øker etterspørselen etter mat omtrent ikke år for år. Resultatet blir da lett overproduksjon som svekker prisene og gir en lavere inntjening enn forutsatt. Slik overproduksjon er et stadig tilbakevendende problem i de helt sentrale produksjoner i norsk landbruk, melk og kjøtt.

Annonse

En annen mekanisme som gjør inntektsmålet vanskelig å nå for mange bruk, er den landbruksteknologiske utvikling. Den er gjerne sett på som positiv fordi den reduserer bondens slit og øker hans produktivitet. Dette siste fører også til at tilbudet av jordbruksvarer øker. Av samme grunn som ovenfor, vil tilbudet lett øke raskere enn etterspørselen.

De innovative bønder, de som først tar i bruk den nye teknologien, vil øke sine kvanta og kan tjene mer (også etter at prisen har falt). De bønder som teknologisk ikke er i front, men produserer på en mer tradisjonell måte og leverer ca. de samme kvanta som året før, vil nå miste inntekter (på grunn av prisfallet). Før de faller ut av jordbruket, vil de utnytte inntektsmulighetene i andre næringer, og i en periode være deltidsbruker.

Når gjennomsnittlig inntektsutvikling i jordbruket ikke holder følge med inntekten i andre næringer, blir det umulig å oppfylle målene for jordbrukets utvikling beskrevet i St.prp. 120 S 8 (2018-2019).

For å få utviklingen over på et annet spor, må mer av støtten til jordbruket gå til annet enn prisstøtte for de tradisjonelle varene melk, kjøtt, poteter m.m., og heller brukes til å styrke jordbruket på områder hvor den bør levere mer. Det vil si at mer av støtten må gis som tilskudd innenfor boksene areal- og kulturlandskap, utmarksbeite, miljø og klimatiltak og småbruks- og distriktstilskudd.

"Mer av støtten må gå til annet enn prisstøtte for de tradisjonelle varene melk, kjøtt, poteter m.m"

Mer konkret dreier det seg om å støtte prosjekter med høy marginal samfunnsøkonomisk verdi innenfor bl.a. følgende områder: Driftsopplegg med variasjon i vekster og resirkulasjon av organisk materiale (og mindre intens gjødsling), mer bruk av grasbeite (og mindre import av soya), økt bærekraft ved mer biologisk og mindre bruk av kjemiske midler i kampen mot planteskadedyr, arbeid for å hindre gjengroing av landet, klimatiltak og arbeid for å hindre erosjon, ta i bruk hele landet ved mer støtte til mindre og mellomstore bruk, gjerne lokalisert til distriktene, gjeting i ulveområder m.m.

I dagens jordbruksavtale er det 50 forskjellige pris- tilskuddsordninger. Dette er en voldsom overdrivelse av mulighetene til å finstyre utviklingen. Mange av dagens ordninger kan saneres og erstattes ved nye fortjenestemuligheter på områdene nevnt ovenfor.

Kanskje vil det bli nødvendig også å øke den totale potten i jordbruksoppgjøret. Det kan også se ut til at det er nødvendig å styrke jordvernet gjennom lovveien.

I dag overføres årlig til jordbruket mellom 23-24 milliarder kroner (7-8 milliarder som grensevern og over 16 milliarder over statsbudsjettet). Sannsynligvis vil vi få en god del mer jordbruk igjen for pengene om mer brukes slik det er antydet ovenfor.

Neste artikkel

Snikprivatisering av norsk kraft