Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Handelskrigen er en dum idé

Det finnes ingen vinnere.

Økt tollsatsene: USA og president Donald Trump har økt tollsatsene på kinesisk import, og Kina svarer med samme mynt. Foto: Carolyn Kaster / AP / NTB scanpix

En mangeårig tro på at økonomisk vekst og engasjementspolitikk overfor Kina ville lede til markedsøkonomi og demokratisering er i mange land, og særlig USA, erstattet av frustrasjon over manglende kinesisk etterlevelse av økonomiske spilleregler og frykt for å bli utkonkurrert.

USAs tålmodighet er slutt. USA har økt tollsatsene på godt som all kinesisk import, og Kina svarer med samme mynt. Handelskrigen raser for fullt. Det er en dårlig idé og en krig uten vinnere. Handelskrigen er et alvorlig tilbakeslag for den frie verdenshandelen.

Det er vanskelig å se hvordan man kan oppnå betydelige fremskritt i globalt samarbeid hvis USA og Kina ikke kan jobbe samen.

Den liberale verdensorden, slik den har utviklet seg etter 1945, hviler på et sett med felles regler og liberaler verdier, som individuelle rettigheter og friheter, rettssikkerhet, demokrati og åpne markedsbaserte økonomier og frihandel.

Den liberale verdensordenen har aldri vært global. Opprinnelig ble verdensorden bygd på verdier og normer utviklet i Europa. Etter andre verdenskrig var det USA som hadde makt til å opprettholde en slik verdensorden. Amerikansk politisk, økonomisk og militær makt har understøttet det regelbaserte systemet, sammen med et nettverk av allianser med land i Europa og andre deler av verden.

Fremdeles er USA og EU økonomiske stormakter i verden. Men veksttakten i Kina, India og andre fremvoksende økonomier, som langt overgår veksten i Europa og USA, forskyver det økonomiske tyngdepunktet i verden mot øst.

Det er særlig i handelspolitikken at bilaterale og regionale strategier er på fremmarsj. Handelsteori tilsier at det er størst gevinster å hente i handelsavtaler som omfatter flest mulig land.

Annonse

De siste 15 årene har det likevel vært vanskelig å oppnå enighet i WTO om nye avtaler som skal gjelde alle medlemmene. Denne utviklingen er ytterligere forsterket under den sittende amerikanske administrasjonen, som har ment at USA oppnår de beste avtalene ved å bruke sin nasjonale tyngde i bilaterale forhandlinger. Tilnærmingen er at det USA betaler, og forpliktelsene USA tar på seg, må stå i forhold til det landet får igjen.

Multilateralt samarbeid svekkes når stater velger alenegang og tyr til strakarms løsninger. Verdenssamfunnet evne til å finne felles løsninger blir skadelidende, og det er de minste og svakeste landene som merker det først.

Dagens situasjon er utfordrende for Norge fordi vi har bygd vår velferd og mye av vår internasjonale på det multilaterale systemet. Minde land som Norge er særlig avhengige av at det finnes et regelverk som alle land må forholde seg til.

Uten forpliktende internasjonale avtaler og samarbeid hadde ikke Norge vært så velstående som i dag. Norge har derfor vært en pådriver for åpne markeder og frihandel, både gjennom multilaterale avtaler og bilaterale avtaler.

Norges viktigste arena for fremme av norske økonomiske interesser er WTO og IMF. Derfor er det alvorlig også for Norge at WTO nå er inne i sin dypeste krise siden etableringen i 1995. Medlemmene må håndtere mange vanskelige problemstillinger, som USAs kritikk av organisasjonen og at Kinas politisk-økonomiske modell.

At Kina ikke opererer fullt ut etter markedsøkonomiske prinsipper er i strid med forventningene hos de øvrige avtalepartene da Kina ble innlemmet i WTO i 2001. Kina får kritikk både av USA og europeiske land for vedvarende statlig deltakelse i økonomien og manglende markedsadgang til Kina.

Norge har som en liten nasjon alt å vinne på en godt organisert verden med sterke og forutsigbare multilaterale samarbeidsformer. Går makt foran rett, har småstater tapt. Norge har ikke vært en passiv tilskuer til fremveksten av den regelbaserte verdensorden.

FN, NATO, Verdensbanken, IMF og WTO er organisasjoner Norge var med å grunnlegge. Norge bør fortsette å være i fremste rekke blant forkjemperne for internasjonalt samarbeid.

Norge har interesse av å være en gjenkjennelig, forutsigbar og kunnskapsrik støttespiller i multilateralt samarbeid.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kraftfôr, verdiskapning og klima