Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Global rapport – nasjonal politikk

Meningsfull bruk av IPCC-rapporten i Norge krever norsk oversettelse.

Skånsomt: Tradisjonell norsk beitebruk presser verken vann- eller arealressurser. Foto: Bjarne B. Aase

Klimaendringer og landarealer er tema for en ny spesialrapport fra FNs klimapanel (IPCC). Rapporten er særlig viktig fordi den handler om sammenhengene mellom matsikkerhet, klimaendringer og bruk av landarealer. Vå må forstå hva den betyr ut fra norsk natur, klima, samfunn og næringsliv. Norge er ikke et gjennomsnitt av verden.

IPCC dokumenterer arealenes store betydning for utslipp av klimagasser, for løsning av klimautfordringene og for matsikkerheten. Så mye som 70 prosent av isfrie landarealer er påvirket av jordbruk, beitemark, skogbruk, infrastruktur og bebyggelse. 23 prosent av de menneskeskapte klimagassutslippene kommer fra avskoging, jordbruk og annen arealbruk. Og ikke minst er arealendringer viktig årsak til tap av økosystemer og naturmangfold.

Vekst i befolkning og kjøpekraft ventes å øke verdens matvarebehov med 60 prosent innen 2050. Mesteparten (95 prosent) av matproduksjon foregår på landarealene. Produktive landarealer er en knapp, ikke fornybar ressurs som påvirkes negativt av klimaendringer.

Matsikkerheten svekkes fordi endret klima, vannknapphet og jordforringelse kan redusere matproduksjonen. Norge importerer mye mat- og fôrvarer og er utsatt for virkningene av klimaendringene på jordbruket i andre land. Risiko for redusert matproduksjon er større i det varme sør enn det kjølige nord. Svekket matsikkerhet er mest alvorlige for folk i fattige land, men også rike industriland kan rammes av usikre forsyninger.

IPCC-rapporten ser på sammenhenger mellom arealbruk og klimaendringer med globalt perspektiv. Den svarer ikke konkret på hvordan landenes klima-, areal- og landbrukspolitikk bør utvikles. Det betyr at alle land, fra det våte og kalde Norge til det tørre og varme Somaliland, blir nødt til å søke løsninger ut fra stedsspesifikke naturgitte, sosioøkonomiske og kulturelle forutsetninger.

Annonse

Maten og matsystemene skal dekke behov for mennesker med ulik kulturell bakgrunn, ernæringsmessige behov og preferanser, og økonomiske forutsetninger. IPCC erkjenner at det gir liten mening å snakke om et enhetlig globalt matsystem. «Systemet» består i virkeligheten av mange og svært ulike regionale og lokale matsystemer. En slik erkjennelse må også ligge til grunn når vi skal forstå betydningen av IPCC-rapporten i Norge.

IPCCs viser at matproduksjonen må balansere ulike hensyn basert på forståelse av samspillet mellom produksjonssystemer og stedsspesifikke forutsetninger. Livsløpsanalyser av kjøttproduksjon på drøvtyggere beskrives som en av de mest komplekse kunnskapsutfordringer i matsystemet. Analyser av kjøttproduksjon på drøvtyggere er svært komplekst på grunn av den ekstreme heterogeniteten i produksjonssystemer og de mange produkter og «tjenester» som er knyttet til slike produksjoner. En slik erkjennelse kunne øke kvaliteten i debatten om de kompliserte sammenhengene mellom klima, vann- og arealbruk, økosystemtjenester og kjøttproduksjon også i Norge.

Jordvern betyr at arealene beskyttes mot nedbygging eller forringelse av jordsmonnets kvalitet. Jordbruksarealer og beitemark i Norge er mindre utsatt for effekter av klimaendringer, jordforringelse og vannknapphet. I et endret klima blir arealer Norge viktigere for matsikkerheten. Klimaendringer styrker behovet for jordvern i Norge.

Arealproduktiviteten må økes dersom verdens matproduksjon skal øke i takt med behovet, uten betydelig oppdyrking av nye jordbruksarealer på bekostning av natur.

Arealproduktiviteten må økes dersom verdens matproduksjon skal øke i takt med behovet, men uten betydelig oppdyrking av nye jordbruksarealer på bekostning av naturområder, våtmarker og skog. Dyrkingssystemene må for å begrense klimaendringer, også bidra til økt karboninnhold i jorda.

Beiting i Norge fører ikke til klimagassutslipp som følge av arealendring og avskoging. Beiting i Norge er positivt for karboninnhold i jordsmonn, bevaring av naturmangfold, økt albedo og økosystemtjenester. Vel 70 prosent av ferskvannet går til jordbruk og mangel på ferskvann en stor og økende global utfordring. I Norge er det lite konkurranse mellom bruk av vann til jordbruksformål og andre formål. Norske husdyrproduksjoner som utnytter vann, gras og beiter i skog og fjellområder har derfor særskilte fortrinn.

Drivkreftene for å ta i bruk nye naturområder forsterkes. IPCC viser til at mer mat må produseres og skog må plantes for opptak og lagring av karbon. Store mengder biomasse trengs når biologiske ressurser skal erstatte fossil energi og råstoffer. Kampen om knappe arealer krever bedre sammenheng i både global og norsk areal-, klima-, mat- og naturvernpolitikk.

Norge kan svare på utfordringene i IPCCs rapport ved å utvikle en bedre integrert klima- og arealpolitikk. Utvikling av jord- og skogbruket kan legge mer vekt på våre særskilte fortrinn. IPCC-rapporten synliggjør behov for en bedre forståelse av balansen mellom hensynet til klima, arealproduktivitet, matsikkerhet og naturmangfold.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kua tar og kua gir