Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Glem utdanning som sosial og geografisk utjevningsfaktor

Stadig mer forskning fra både innlandet og internasjonalt viser at utdanning nå skaper nye klasseskiller. Utdannede studenter på høyeste nivå med master- og doktorgrader slipper ikke inn på arbeidsmarkedet.

Utdanning: Kronikk-forfatteren skriver at stadig mer forskning viser at utdanning nå skaper nye klasseskiller. Foto: Thomas Brun / NTB scanpix
Utdanning: Kronikk-forfatteren skriver at stadig mer forskning viser at utdanning nå skaper nye klasseskiller. Foto: Thomas Brun / NTB scanpix

Med reformer av Norges offentlig forvaltning, som også har virkninger for privat sektor, har vi fått i et nesten hysterisk tempo i Erna Solbergs regjeringsperiode. Vi kjenner disse reformene, og velferdssektorer som sykehus, eldreomsorg, barnehager og skole rammes hardest. Men hva er det som, mer grunnleggende, har skjedd?

Den tradisjonelle tankemodellen for det norske politiske systemet er enhetsstaten med en sterk sentralmakt, et hierarkisk organisert byråkrati, statlige servicemonopoler, sterk fagbevegelse innen ulike velferdssektorer og god infrastruktur for alle uavhengig av geografi og personlig rikdom.

Utdanning for alle, rik eller fattig, sentrum eller periferi, skapte sosial mobilitet til det beste for den enkelte og for distriktene. Vesentlig for modellen var ideen om stor grad av sosial og geografisk utjevning og likhet angående velstand og velferd, og kamp mot klasseulikhet.

Viktig var det at det var regjeringen som hadde hånd om utviklingen og representerer det institusjonelle redskapet for demokratiet. Utdanning, inkludert høyere utdanning, var selve hovednøkkelen til å skape det gode samfunnet. Her møttes sosial utjevning med teknologisk kunnskap for veien fram mot et moderne norsk samfunn.

Nå er det ikke slik lenger. Stadig mer forskning fra både innlandet og internasjonalt viser at utdanning nå skaper nye klasseskiller. Utdannede studenter på høyeste nivå med master- og doktorgrader slipper ikke inn på arbeidsmarkedet. Deres kompetanse gjør dem for kostbare for arbeidsgiverne, og automatikk og kunstig intelligens gjør dem unødvendige.

Dessuten kan billig arbeidskraft hentes inn fra lavkostland som reduserer produksjonskostnadene. Dette gjøres i stor stil, mens de høyt utdannede må klare seg som best de kan. Ofte med høye studielån og boliglån som gjør dem fattige. Hvis de da ikke har formuende og rike foreldre som trår inn og hjelper dem ut av fattigdomsfella. Og i dag er mange som har det i vårt ulikhetssamfunn.

Annonse

Det er ikke tilfeldig, men et resultat av en høyredreid politikk. Den sosialdemokratiske staten beskrevet ovenfor, virker. Nå er det markedsverdier som teller, og de skapes i frie og konkurrerende markeder. Men skal markeder fungere, må de reguleres. Det var markedsøkonomen Adam Smith allerede klar over på slutten av 1700-tallet. Med EUs målrettete frie markedspolitikk erfarer vi dette. Herfra erfarer vi at det kommer mange tusenvis av lover, direktiver og forordninger og som vi får inn gjennom EØS-avtalen. De skrives inn i norsk lov.

Vi snakker nå om EU og europeiske reguleringsstater, inkludert Norge og regjeringens reguleringsbehov. Det siste behovet kommer i kjølvannet av privatisering og markedsgjøring av offentlig velferdsservice. I reguleringsstaten, med markedsstyring, er det de rike og mektige enkeltpersonene og selskapene som boltrer seg i det globale markedet, i skatteparadiser, beskyttet av regulering som gjør deres aktivitet legalt når de på en eller annen måte holder seg på riktig side av lovverket. Det siste var det Nav ikke gjorde, og den nå velkjente skandalen ble resultatet som rammet mange.

Vi har beveget oss mot et mer komplekst politisk system hvor regjering, selskap, kontrollorgan og internasjonale markedsmekanismer interagerer på nye måter, og hvor de folkevalgte forsamlingene på de ulike nivåene på en rekke områder har abdisert i forhold til markedsaktører og internasjonale, økonomiske eliter. Sentraliseringen er voldsom, med Senterpartiet som den eneste politiske motkraften. De som utdanner seg på et høyt nivå går i en økonomisk felle og faller ut av det man tidligere kalte den intellektuelle eliten.

Det er nok fremdeles slik at et stadig større antall forskere skriver sin rapporter og publiserer sine fagartikler i tidsskrifter som ingen leser. Den lille resten av den intellektuelle eliten som er igjen, er dem innen teknologisk forskning og kunstig intelligens. Humaniora fjernes, universitetene har ikke råd til å drive slike fag for studentantallet synker. For universitetene og høyskolene gjelder stykkprisfinansiering.

Den politiske arkitekturen er blitt omstøpt til en reguleringsstat med asymmetri i forholdet mellom stat og marked i forhold til den tradisjonelle sosialdemokratiske enhetsstaten. Utdanning er ikke lenger den allmenn aksepterte veien mot en økende sosial og økonomisk ulikhet i Norge. Folk og politiske partier begynner å mistro regjeringen og politikere, som bare satser på mer regulering, mer marked og mer overvåking og kontroll som eneste løsning på tidens problemer.

Økende korrupsjon skjules og skatteparadiser underkommuniseres. Men forskning internasjonalt viser at det er dette som gjør de rike med sin kapital til samfunnsherskere framfor de demokratisk folkevalgte.

Norge er i realiteten ikke lenger en enhetsstat, men er en fragmentert markedsstat, hvor hvert marked preges av tilpasset spesialiserte reguleringsordninger.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Det er også vårt ansvar å si fra