Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Geriljabondens misjon

Jeg er helt enig med Kari Gåsvatn i hennes observasjon: Det som er billig, er lett å kaste. Ingen kaster selvdyrket mat..

Matproduksjon i Bjørvika i Oslo: Kronprinsesse Mette-Marit og Oslos ordfører Marianne Borgen besøker bybonden i Oslo. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Jeg legger fra meg boken Geriljahagen, brygger meg en kopp kaffe og lurer på hva det er med denne avisen som nærer så gode penner. Kari Gåsvatn har vært spaltist i Nationen i en årrekke. Og hun er ikke alene. Det er noe med denne avisen og evnen til å skrive godt.

Spaltist Gåsvatn spør i sin bok om hva som er sunt for jorda, for naturen, for kretsløpene, for lokalsamfunnet og for demokratiet. Gjennom 15 kapitler og 270 sider argumenterer Gåsvatn i for at maten må bli mer lokal. Da smaker vi lokal variasjoner og årstider, og vi kan motstå internasjonale kriser. Urbane hager og andre hager er en del av beredskapen når vi dyrker spiselige vekster.

Dette kan høres vel prektig ut, og passe påståelig. Men Gåsvatn belegger sine antakelser og påstander med fakta. Hun spør, graver og undersøker, gjennom møter med lokale aktivister og forskere. Akkurat som hun gjør i sine aviskommentarer.

Geriljagartnere er del av en større bevegelse som dyrker i byene, i balkongkasser, kolonihager, parsellhager, takhager og pallekarmer. Over hele Europa etableres «spiselige byer» og nabolag med felles dyrkingsprosjekt. Andelslag er «in». Jeg var selv i tre år del av et slikt et. Det var hyggelig og fint å sanke sine egne grønnsaker og å bidra med litt dugnadsarbeid. Og jeg er helt enig med Gåsvatn i hennes observasjon: Det som er billig, er lett å kaste. Ingen kaster selvdyrket mat.

Ved å la kyr beite mer, bindes karbon samtidig som jorda blir mer fruktbar.

Mat som ikke lenger kan gjenkjennes som mat, skaper en motreaksjon i oss, hevder Gåsvatn. Her er hun i godt selskap med den amerikanske matguruen Michael Pollan. En geriljahage blir dermed et ledd i et demokratiprosjekt, en selvdyrket rødbete blir et politisk statement. Hvem eier maten? Finnes det alternativer til kjedebutikker og industrimat? Det som ser ut som mangfold i butikken, er enfold og monokultur på åkrene og i fjøs og oppdrettsanlegg.

Gåsvatn har i mange år pendlet mellom Norge og Tyskland og fulgt matdebattene på kontinentet. I dag kan du i Tyskland følge din gris på nett. Den blir slaktet når mange nok melder seg. I USA eksisterer «cowpooling», andeler i ei ku og dens melk. Vi blir lokalspisere, «locavores».

Annonse

Gåsvatn setter sin lit til at kombinasjonen av ny forskning og folkelig engasjement kan bevege samfunnsdebatten. Og mye av det engasjementet kan starte i din lokale lille hage eller blomsterkasse, sier hun.

Gåsvatn svinger også pisken mot hjemlig jordbrukspolitikk. Vekstfetisjismen tvinger småbønder til å selge, de store må leie mer jord for å drive lønnsom volumproduksjon, jord nær byen byges ned, den som ligger avsides, gror igjen.

I et av bokens mest interessante kapitler slår Gåsvatn et slag for det regenerativt landbruket, som tar godt vare på jordsmonn og humus. Ved å la kyr beite mer, bindes karbon samtidig som jorda blir mer fruktbar.

Ifølge Gåsvatn er det ikke kua i seg selv som er problemet, men hvilken funksjon den har i økosystemet. Derfor slår hun et slag for graset; ingen planteart dekker et stå stort område av kloden som gras. Jorda under grasareal lagrer inntil 50 prosent mer karbon enn under skog. Beitende dyr gir graset en vekstimpuls. Dette er rene «carbon download».

Det er småbonden som bærer kloden på sine skuldre, er noe av essensen i Gåsvatns bok. Jeg er enig. Gjennom mange reiser i Latin-Amerika, Asia og Afrika har jeg sett hvordan lokale bønder dyrker belgfrukter som fikser nitrogen i jorda, slik at de ikke trenger å kjøpe dyr gjødsel. De bruker en blanding av sitron og chili, blandet med vann som godgjør seg noen dager, som våpen mot skadedyr. Så slipper de å kjøpe giftige plantevernmidler. Trær gir skygge til matplantene, og de ulike grødene går sammen i et helt system.

Gåsvatn kjører derfor hardt ut mot internasjonale matvaregiganter og frøselskap, og ikke minst deres bruk av glyfosat og andre sprøytemidler. Hun viser til økt kreftfare og internasjonale rettssaker. Noen vil innvende at dette ikke stemmer. Det kan du også lese om i Nationen. Spaltist Øystein Heggdal erter på seg bønder og miljøvernere når han lovpriser stordrift, GMO og annet. Et godt valg av Nationen, etter mitt skjønn. Vi trenger alle å utfordres.

Kari Gåsvatns bok er viktig. Men like viktig er avisen Nationen, som gjennom mange år har gitt plass til Kari Gåsvatns gode penn. Hun er en ‘grand old lady’ og en sann geriljabonde. Men hun tilhører en større «hær». I mange år leste jeg Drude Beers analyser med stor interesse. Nå går det i Bårdsgård, Kjekstad, Nordlund, Nykvist og flere andre.

Redaktør Irene Halvorsen har et helt arsenal av skarpe penner. Regjeringens aggressive plan om begrenset postleveranse vil gå utover avisens lesere, og kanskje også dens penner. Det er en myte at å lese på nett gir samme opplevelse, innlevelse og forståelse som en papiravis. Et nettbasert avismarked vil virke fordummende på nasjonen, svekke Nationen og gjøre oss mindre lykkelige og mindre informerte.

Men kanskje vil flere av Nationens glimrende penner da gjøre som Kari Gåsvatn, skrive gode bøker?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kua tar og kua gir