Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fusjoner og offentlige konserner: Hva skjer med Norge?

Vår blå regjering elsker fusjoner. Det skaper også konsernlignende nye enheter.

Stiftelsen Lillehammer museum har ansvaret for flere museer, blant annet Maihaugen. Bør museene slås sammen? Foto: Marianne Løvland / NTB scanpix
Stiftelsen Lillehammer museum har ansvaret for flere museer, blant annet Maihaugen. Bør museene slås sammen? Foto: Marianne Løvland / NTB scanpix

I løpet av de siste fire fem årene har vi sett en rekke fusjoner innenfor offentlig sektor i Norge der sterk sentralisering er konsekvensen.

Eksempler på slike fusjoner er sammenslåingen av kommuner og fylker, trygdeetaten, arbeidskontoret og sosialtjenesten i kommunene til Nav, sammenslåing av sykehus til regionale helseforetak, og fulgt av Nasjonal Sykehusplan som medfører avvikling av lokalsykehus og bygging av store sentralsykehus.

Det snakkes om sykehuskonserner. Fusjoner av universitet og høyskoler i stor utstrekning. En regjeringsplan er å gjøre dem til kunnskapsforetak, til konserner. Videre privatiseres og sentraliseres NSB. Politidistrikt er slått sammen. Kommunenes funksjoner overføres til sentrum i de nye storkommunene. Fusjon gjelder også kommunal skatteinnkreving som regjeringen har gjort til en statlig oppgave utført av et mindre antall skattefogder.

Det seneste utspillet fra regjeringen og kulturminister Trine Skei Grande er at den vil slå sammen museer rundt om i landet og slik nærmest halvere antallet. Også her snakkes det om museumskonserner og mediene melder om ansettelse av konserndirektører. Det er ikke til å tro at det skjer innenfor en så sentral kultursektor. Dessuten, avstander for besøkende folk øker.

Effektivisering er en begrunnelse. Det er et mønster i dette. Sammenslåingene, fusjonene, viser at det innenfor offentlig regjeringspolitikk har utviklet seg en ideologisk tro på at større enheter vil skape stordriftsfordeler, effektivitet og positiv utviklingskraft i et budsjettøkonomisk perspektiv. Hva er realitetene?

Det organiseres etter markedsprinsipper med staten som initiativtaker. Det overses at i et marked skjer det ofte mange temmelig ustyrlige endringer, og også en permanent uro avhengig av de involverte institusjonenes størrelse og kompleksitet. Disse fellestrekkene innebærer kostnader som ikke tas i betraktning.

For når man velger å iverksette store endringer og slipper markedet til, så ofrer man fortrinnene som er forbundet med stabilitet og enkel forvaltning. Kaoset og prioritetskonflikter som for tiden råder innen de ulike fusjonerte enhetene er store debattemaer.

Finnmarks motstand mot oppløsning av sin identitet springer ut av sann regionalisme, men slett ikke separatisme og isolasjonshang som noen har påstått.

Annonse

Det gjelder angående fusjonerte universiteter og høyskoler, på Vestlandet, i Nord-Norge og ved NTNU. Det gjelder de nye store politidistriktene. Det kommer på museumsområdet. Og ikke minst gjelder det kommune- og fylkessammenslåingene, med nedverdigende tvang mot Finnmark for sammenslåing med Troms.

Nedverdigende er også det økonomiske bråket i den nye regionen «Vestland», hvor Sogn og Fjordane gir bort sine enorme kraftverdier gratis, fordelt til fylkets kommuner – så verdiene ikke skal tilfalle Hordaland ved sammenslåing. Dette tyder på manglende kollektiv regional tilhørighet.

Regionalisme vokser historisk ut av regionale tilhørighet, og er nøye knyttet til kravet om selvbestemmelse basert på identitet. Finnmarks motstand mot oppløsning av sin identitet springer ut av sann regionalisme, men slett ikke separatisme og isolasjonshang som noen har påstått. De vil bare ha en stabil bevaring av det eksisterende.

Høyreregjeringen gjør en alvorlig feil med sin tvangssammenslåing. Konstruerte administrative regioner mangler identitet og demokratiet svekkes selv om folkevalgt styring legges til grunn. På samme måte ødelegger fusjoner og konserndannelser opparbeidet institusjonsidentitet. Det er svært negativt for kvalitet og dem som arbeider der, og rammer i siste instans besøkende – og studentene i akademia.

Hvordan kan vi forstå det som skjer? Den organisasjonsformen og styringsideologien som vi ser avtegner seg ved fusjon har privat sektor og rene markedsmodeller som forbilder. Herav kommer også introduksjonen av konsernbegrepet. Konkurransefaktoren står høyt i kurs.

Organisasjonsformer og modeller fra privat sektor ser vi skritt for skritt øker i offentlig sektor. Denne ideologien må forstås i lys av den internasjonale trendbølgen som går under betegnelsen New Public Management (NPM) – dvs. nyliberalisme. Den rammer også Norge.

Dette medfører at resultater skapt av offentlig virksomhet skal, som i privat næringsliv, kvantitativt rapporteres, måles og veies, og bli sammenlignet institusjoner og organisasjoner imellom, med sikte på vurdering av konkurranseevne og «lønnsom» produksjon.

Staten regulerer dette kunstige markedet. Statsvitenskapen snakker om den nyliberale «reguleringsstaten». Rangering og belønning er blitt viktig i denne “staten”.

Motargumentet er at offentlige og private organisasjoner er forskjellige ved at offentlige organisasjoner og institusjoner må ta hensyn til et langt bredere sett av kvalitative mål og verdier som vanskelig lar seg utføre og måle. Her er mindre og stabile enheter best, viser forskning. De bør være enkle og stabile for et mangfold av forvaltningsformer, interesser og kollektiver bestående av individer.

I de ulike sektorene dreier det seg om omsorg, fordeling, trygghet, velferd osv. for oss alle hvor enn vi bor i landet. Fusjoner og konserndannelser i offentlig sektor skaper slett ikke denne tilstanden.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hør vinden suse – uten vindturbiner