Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Frihandelsentusiast og klovn

Den ukonvensjonelle og konservative liberalisten Boris Johnson er blitt Storbritannias nye statsminister. Han framstår som en klovn, bajas men er brexit-general.

Bråk: Det var ofte for sine velformulerte, men kanskje ikke alltid så gjennomtenkte, ord at Johnson havnet i bråk. Foto: Frank Augstein/AP/NTB scanpix
Bråk: Det var ofte for sine velformulerte, men kanskje ikke alltid så gjennomtenkte, ord at Johnson havnet i bråk. Foto: Frank Augstein/AP/NTB scanpix

Samtidig står Boris Johnson innenfor en gammel brittisk tradisjon med koloniale maktføringer – og humør.

Den overraskelsen og indignasjonen vi har sett fra mange hold angående det britiske flertallet i folkeavstemmingen som for et par år siden stemte for avvikling av (leave) medlemskapet i EU, antyder manglende kunnskap. Sannheten er at britene aldri riktig har følt seg innenfor det europeiske felleskapet og kontinental kultur. De er en øy med den psykologiske effekten det gir av frihet og uavhengighet, samtidig har de gjennom århundret blitt truet og ligget i krig med kontinentale land, Tyskland, Frankrike, Spania – uten å ha blitt inntatt av disse.

Med sitt EU-medlemskap har UK utviklet en sosial ulikhet som overgår USA. Den fattige, arbeidsledige og underbetalte delen av befolkningen fikk endelig vist sin motvilje mot den politisk-økonomiske eliten ved å stemme mot dens anbefalinger om å forbli i EU. Sammen med stemmene til tradisjonalistene i det konservative partiet, Toryene, som ønsket britisk selvstendighet fra det overnasjonale EU, så ble det Brexit – 51,9 prosent mot 48,1 prosent.

Boris er markedsliberalist og uberegnelig.

Den negative holdningen til EU har vist seg på ulike måter gjennom hele deres medlemstid. Britisk media valgte negativitet i forhold EU fordi den hatet unionen. Latterliggjøring var morsomt. Boris Johnson fortsetter med det. Det er ikke det kontinentale Europa sin stil.

I 1980-årene krevde statsminister Margaret Thatcher “my money back” og tvang EU til to ting. For det første: Regionalpolitikken i EU og dens støtteordninger ble viktig for å få “penger tilbake”. Overføringene økte betydelig relativt sett og ble viktig for nasjonaløkonomien. Særlig for Skottland og Wales ga disse EU-midlene et viktig bidrag til utvikling, og representer en faktor til nasjonenes flertall for «remain» i EU. Midlene var viktig for de utløste også midler fra Westminister. Et tilskudd fra EU krever nemlig et tilsvarende bidrag fra den britiske stat. Med Johnson i førersetet kan igjen spørsmålet om oppløsning av det forente britiske kongedømmet (UK) komme opp.

For det andre ble EU tvunget til å akseptere unntak i sitt konstitusjonelle regelverk. Storbritannia ble stående utenfor Schengen-avtalen med sitt krav til fri flyt av personer og felles ytre grenser til tredje land. Landet ble også stående utenfor den såkalte «sosiale dimensjonen», som krever involvering av europeisk fagbevegelse i forhandlingsprosesser om lovforslag og tiltak. Dette var et viktig poeng for Britisk Labour som lunket støttet «remain» og oppnådde et flertall for dette standpunktet i partiet. Endelig ble Storbritannia stående utenfor Euro-samarbeidet. Det ble holdt fast på Pund Sterling som myntenhet. Disse unntakene viser landets notoriske frykt for EUs overstatlige myndighet og mange reguleringer. Boris er markedsliberalist og uberegnelig.

Men det er det flere politiske verdensledere som er. Navn som Donald Trump, USA, og Matteo Salvini, Italia, kjenner vi. Boris Johnson har en karriere. Det var slett ikke sirkus han drev da Johnson var ordfører i London fra 2008 og til 2016, men ordføreren var både «bajas» og «klovnaktig» i måten han fremmet verdensmetropolen på, ifølge Storbritannia-media. Det skaffet han en image og gjorde ansiktet hans kjent i landet. Og hans liberalisme i praksis i metropolen ble anerkjent. Med ordfører-jobben ble Johnson et kjent navn i den britiske offentligheten, selv om han også tidligere hadde klart å lage overskrifter og kontroverser.

Det var ofte for sine velformulerte, men kanskje ikke alltid så gjennomtenkte, ord at Johnson havnet i bråk. Han uttalte de mest fornærmende ting om andre statsledere. Men som med Donald Trump ble det nesten forutsigbart. Men elementer av sannheter kunne han uttrykke, som britisk humor ofte gjør.

I en kommentar i The Spectator i 2003 kalte han daværende president i USA, George W. Bush, en «skjeløyd krigshisser fra Texas» som illustrerte «arrogansen i amerikansk utenrikspolitikk», ifølge Telegraph.

I 2006 gikk han til angrep på statsminister Tony Blair i en kommentar i The Telegraph. Der skrev han: «De siste ti årene har vi i Tory-partiet blitt vant til Papua Ny-Guinea-inspirerte orgier i kannibalisme og høvding-drap».

I 2007 omtalte han også daværende presidentkandidat Hillary Clinton som en «sadistisk sykepleier på et sykehus».

I denne perioden var han medlem av Underhuset, parlamentet i Storbritannia, et verv han hadde fra 2001 til 2008.

Statsminister Boris Johnson kommer vi til å merke på godt og vondt i tiden framover – ikke minst i utenrikspolitikken hvor han kommer til å gå «the American way».

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Nato skriver ny historie i nord