Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fransk presidentvalg i lys av Europas fall

Nasjonal suverenitet er og blir en avgjørende betingelse for folkestyre, bærekraftig økonomisk og sosial utvikling, og en fornuftig ressursforvaltning.

Kan ikke avskrives: President Emmanuel Macron under feiringen av Frankrikes nasjonaldag 14. juli. Foto: Michel Euler / AP / NTB
Kan ikke avskrives: President Emmanuel Macron under feiringen av Frankrikes nasjonaldag 14. juli. Foto: Michel Euler / AP / NTB

Når beslutningsmyndighet i vesentlig grad flyttes til multinasjonal storkapital og politiske maktsentre i utlandet (som Brüssel, Washington, Beijing), forsvinner valgmuligheter og kontrollkompetanse, og man dras inn i systemer og mekanismer der verken rammer eller konsekvenser kan påvirkes.

Den historisk sett markante «nedgraderingen» som mange europeiske land har opplevd i senere årtier, og deres dystre framtidsutsikter, kan neppe forstås uten å trekke inn tapet av nasjonal suverenitet. Mindre suverenitet medfører at europeerne blir teknologisk akterutseilt. Europeiske land er ute av stand til å produsere og sikre forsyning av viktige industrivarer (noe som er tydelig under pandemien).

Statene tappes for verdiskapning grunnet beskatningsbestemmelser som ikke er tilpasset en moderne samfunnsorden. Europeiske nasjoner gjennomgår ulike demografiske og kulturelle fortrengningsprosesser. Selv tradisjonelt sterke europeiske land som Frankrike, Storbritannia og Tyskland tør sjeldent å stille krav overfor mektige aktører i Nord-Amerika og Det fjerne Østen.

Tap av nasjonal suverenitet kan blant annet knyttes til ideologi og partipolitikk. Når generasjoner etter generasjoner pepres med ideologi om markedsmekanismenes fortreffelighet, styrkes posisjonene til de politikere, byråkrater og finansfolk som taler markedenes, de overnasjonale organisasjonenes og de ledende nasjonenes sak. Og når politikken styres av globaliseringen og de uregulerte markedenes forkjempere, overføres makt fra svake nasjoner til de multinasjonale aktørene og de økonomisk dominerende nasjonene.

"Når politikken styres av globaliseringen og de uregulerte markedenes forkjempere, overføres makt fra svake nasjoner til de multinasjonale aktørene og de økonomisk dominerende nasjonene."

Problemstillingene som jeg her tar opp, står sentralt i fransk politisk debatt, nå forut for presidentvalget i april 2022. Enkelte advarer mot en sivilisasjonskrise og folkelige opptøyer, om man ikke snarest får på plass en annen politisk elite og dyptgående politiske reformer, basert på økt folkestyre og økt nasjonal suverenitet.

Det går mange skiller i fransk politikk. Aksen høyre/venstre er bare ett av dem. Andre viktige skiller er for og mot EU, mer eller mindre «nasjonal suverenitet», og ulike oppfatninger av de såkalte «Republikkens verdier».

Annonse

Frankrikes tre siste presidenter – Nicolas Sarkozy, François Hollande, Emmanuel Macron – har vært av den svake sorten. Frykten er stor for at elendigheten vil fortsette i neste presidentperiode.

Macron er kjent for liten lojalitet og pålitelighet, og med sin teatralske stil og autoritære tilbøyeligheter har han ofte hatt svak støtte i folket. Jeg har fulgt fransk politikk i flere årtier og har aldri tidligere konstatert at en president omtales med så stor mistro og forakt, og med så lite respekt, så vel av politiske motstandere som av ledende intellektuelle.

Regionalvalgene i slutten av juni viser også den marginale folkelige støtten til macronismen. Oppmøteprosenten var på 34 prosent, og presidentens parti LREM fikk rundt ti prosent av stemmene.

Bildet per i dag er likevel at Macron ikke helt kan avskrives for en ny periode i presidentstolen. Og dette til tross for at flere dyktige politikere for lengst har meldt sitt kandidatur til presidentvalget.

Macrons fordel ligger i at han får uforholdsmessig mye mediaoppmerksomhet, mens andre kandidater sliter med mediatilgangen. Visstnok skal 8-10 milliardærer kontrollere rundt 90 prosent av de store mediekanalene i Frankrike. Disse ruller i hovedsak for Macron og den type samfunnssystem som han står for, bygd på globalisering, kapitalmakt og EU-makt.

Opposisjonen mot Macron er dessuten sterkt splittet, og de tradisjonelt store partiene (sosialistene og de konservative republikanerne) har foreløpig ikke maktet å få fram gode kandidater.

Uansett utfall av presidentvalget i april 2022, kan vi legge til grunn at dersom den samme eliten forblir ved roret og de strukturelle linjene i de senere årtiers politikk i hovedsak videreføres, vil den franske nedturen fortsette.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Inntektsgapet må vekk