Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Framtidig struktur for jordskifterettene

Det er ikke folketall som er avgjørende for arbeidsmengden til jordskifterettene.

Ikke sammenheng: Det er ikke sammenheng mellom hvor mange som sogner til en jordskifterett og hvor mange saker jordskifteretten behandler. Foto: Domstoladministrasjonen
Ikke sammenheng: Det er ikke sammenheng mellom hvor mange som sogner til en jordskifterett og hvor mange saker jordskifteretten behandler. Foto: Domstoladministrasjonen

Domstolkommisjonen har tegnet et tingrettskart med 22 tingretter, og jordskifterettene er deretter lokalisert til ulike tingretter.

Sør-Rogaland jordskifterett i Stavanger dekker 16 kommuner hvor folketallet er 360.500. Lista jordskifterett i Flekkefjord dekker sju kommuner hvor folketallet er 41.800.

Jordskifteretten i Stavanger med i underkant av seks årsverk er foreslått opprettholdt. Jordskifteretten i Flekkefjord med seks årsverk er for sårbar og forslått lagt ned. Oppgavene skal flyttes til Kristiansand.

Kommisjonen har ikke forstått at det ikke er folketallet som er avgjørende for jordskifterettenes arbeidsmengde.

I Stavanger kom det de fem siste år gjennomsnittlig inn 40 saker pr. år. I Flekkefjord var gjennomsnittet 42,5 saker. Dette viser hvorfor det er seks årsverk i hver domstol, og det viser at de ansatte i Flekkefjord ikke har hatt mindre å gjøre enn de ansatte i Stavanger. Det er da høyst uklart hva som gjør jordskifteretten i Flekkefjord mer sårbar enn jordskifteretten i Stavanger.

Jordskifteretten på Lillestrøm dekker 23 kommuner hvor folketallet er 1.305.000. Jordskifteretten på Fagernes dekker seks kommuner hvor folketallet er 17.700. Ut fra folketallet skulle jordskifteretten på Lillestrøm fått inn 74 ganger så mange saker som Fagernes. Men de fem siste årene fikk Lillestrøm inn 1,4 ganger så mange saker som Fagernes.

I tidsrommet 2016 til 2018 var gjennomsnittskostnaden (ut fra tildeling) for en sak i jordskifteretten 173.000 kroner for de kontorstedene som domstolskommisjonen foreslår opprettholdt, og 151.000 kroner for de kontorstedene som foreslås nedlagt.

Gjennomsnittskostnaden per sak var 164.000 kroner for jordskifteretter med fem eller færre årsverk, 160.000 kroner for jordskifteretter med mellom fem og ni årsverk og 185.000 kroner for større jordskifteretter.

Lite tyder dermed på at det vil være mer effektivt å samle jordskifterettene i større enheter.

Størrelsen på sakene varierer. Øvre Telemark jordskifterett har derfor gjort en regneøvelse. Samla tildeling er delt i tre alternativer for 2016-2018: Ved å dele tildelingen på kilometer merka grense blir tallene 140.000 kroner for de små, 179 000 kroner for middels store og 190.000 kroner for de store jordskifterettene.

Annonse

Ved å dele tildelingen på grensepunkt blir tallene 16.000 kroner for de små, 18.000 kroner for middels store og 18.000 kroner for de store. Ved å dele tildelingen på antall parter blir tallene 23.000 kroner for de små, 25.000 kroner for middels store og 28.000 kroner for de store jordskifterettene.

Kommisjonen mener at jordskifterettene har strukturell ineffektivitet. På side 130–131 presenteres variasjon i lønnskostnader per sak mellom jordskifterettene uten å vurdere om det i dag er stordriftsfordeler.

Tallene ovenfor tyder på at de største jordskifterettene er de dyreste jordskifterettene. Lite tyder dermed på at det vil være mer effektivt å samle jordskifterettene i større enheter. I forbindelse med befaring og markarbeid, må retten kjøre til den enkelte eiendom. Tidsbruk og kostnader vil dermed øke.

Kommisjonen hevder i fotnote på side 130 at tidligere jordskifterettsleder Ivar Øygard fant at de minste jordskifterettene hadde lavest kvalitet. Øygard skrev den 21.10.2019 på nationen.no: «I jordskifterettene er det tidligere gjort undersøkelser som viser at produktivitet og arbeidsmiljø i snitt er like bra/bedre i små enn i store jordskifteretter. Kvaliteten er heller ikke påvist å være dårligere i de små jordskifterettene.»

Riksrevisjonen presenterte sin vurdering av ting- og lagmannsretter på domstolledermøtet 23.10.2019 og fremhevet som en innvending mot dagens struktur, at saker ikke kan omfordeles mellom domstolene.

Ingen kan ha tipset Riksrevisjonen om domstolloven § 19 første ledd andre punktum: «Til å ta sete i retten i en eller flere bestemte saker kan domstolens leder tilkalle dommere som er villige til å gjøre tjeneste fra tingretter i samme eller et annet lagdømme.» Domstolkommisjonen uttaler at terskelen «for slik tilkalling er imidlertid ganske høy, da dette reduserer den avgivende domstolens dommerkapasitet.»

Jordskifterettene bruker i alle fall denne bestemmelsen aktivt. Bestemmelsen medfører at jordskifterettene kan bidra i nabosokn for å fjerne sakstopper og utligne saksbehandlingstid. Det går selvfølgelig ut over arbeid i eget sokn, og må brukes med varsomhet. Det mest rasjonelle er å bruke dommerne der de har kontor. På landsbasis blir likevel rundt 13 prosent av saksarbeidet i jordskifterettene brukt på arbeid i andre jordskiftesokn.

For ting- og lagmannsrettene er det også fullt mulig å ta bestemmelsen i bruk innenfor gjeldende domstolsstruktur. Sakene ligger allerede i det felles saksbehandlingssystemet Lovisa og kommunikasjon skjer via aktørportalen. Alle saker som behandles skriftlig, (uten muntlige forhandlinger), kan fordeles på ledig dommerkapasitet ut over i landet. Hvis det er et poeng å utnytte ev. ledig kapasitet, må denne muligheten tas i bruk.

Jeg stusser over at NOU 2019:17 i liten grad beskriver vesentlige forhold som har betydning for organisering av jordskifterettene. For meg er det nærliggende å trekke den konklusjonen at kommisjonen tegnet et tingrettskart, og fordelte jordskifterettene ut fra dette! Sjekk kartet og vurder selv.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Skolekutt – en varslet katastrofe