Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fra eventyrskog til ødeland

En skogeier vil se på skogen sin med andre øyne enn jeg gjør. Likevel er det spørsmål som gjentar seg hver gang jeg passerer en hogst; hvordan kan en skogeier selv akseptere at resultatet blir som det blir?

Fikk biologen som gjorde undersøkelsen for skognæringen med seg rugdetrekket i sene vårkvelder, spør Rolf-Erik Poppe. Illustrasjonsfoto: Siri Juell Rasmussen
Fikk biologen som gjorde undersøkelsen for skognæringen med seg rugdetrekket i sene vårkvelder, spør Rolf-Erik Poppe. Illustrasjonsfoto: Siri Juell Rasmussen

Under overskriften «Dei herjar vilt i naturen» uttrykker skogeier Torger Møller Foss i Hallingdølen 01.08 bekymring om dagens skogsdrift. Dette ble fulgt opp i en kronikk av Naturvernforbundet i Buskerud 06.08. Saken reiser spørsmål ved hvordan skogsdriften utøves og om det kan gjøres på annen måte?

Undertegnede har selv hatt mange sjelsettende opplevelser i den skogen Møller Foss omtaler. Siden barnsben har jeg gått der; vinter som sommer, vår som høst. En ting jeg husker spesielt godt fra alle disse turene, er et yrende dyreliv, ja en rikdom av liv. På våren var det alltid en opplevelse å høre et mangfold av fuglesang som gjorde uutslettelig inntrykk, selv på en pjokk. Vi støkket skogens trollfugl, tiuren, og kalde februarkvelder kunne vi høre perleugla plystre i mørket. Det var lyden av hakkespettens ivrige tromming og mange ganger så vi elg, hjort og hare.

Alt som luktet, luktet salig friskt. Jeg gledet meg virkelig til å ta med min 4-årige datter, som fjerde generasjon, inn i den samme eventyrskogen - til å vise henne den samme mystikken og magien min farfar en gang også lot seg fascinere av. Men nå er skogen og mystikken borte.

Fuglesangen har blitt stillhet, og rikdommen som var, et ugjenkjennelig ødeland. Det ser - med respekt å melde til skognæringen - helt herja ut. Fikk biologen som gjorde undersøkelsen for skognæringen med seg rugdetrekket i sene vårkvelder? Som rutine fløy den sin faste runde og avga sin særegne lyd. Nå er den borte, akkurat som alt det andre. Livet forsvant. Storfuglen, løvsangeren, fluesnapperen og alle de andre er henvist bort. Jeg er tidsvitnet som kan bekrefte det Møller Foss sier; «No er det mest ikkje att dyr og fuglar i desse områda».

Hvor lenge hadde skogen og livet stått der? Hvor lang tid tok det å hogge det ned? Hvilke hensyn ble tatt til mangfoldet som var der? Spiller det mangfoldet noen rolle med mindre det er funnet en truet art der?

Skog er en fornybar ressurs og jeg har forståelse for skogeiernes ønske om å utnytte dette. Skogsdrift kan heller ikke baseres på personlige minner, og det er økonomiske vurderinger der som for alt annet. En skogeier vil se på skogen sin med andre øyne enn jeg gjør. Likevel er det spørsmål som gjentar seg hver gang jeg passerer en hogst, hvor enn det er; hvordan kan en skogeier selv akseptere at resultatet blir som det blir? Og hvordan kan skognæringen akseptere det? Er det virkelig tatt noe hensyn til biologisk mangfold overhodet?

«Er det virkelig tatt noe hensyn til biologisk mangfold overhodet?»

For på en hogst er det ikke mye igjen å skryte av. Det må være lov å si at de herjer vilt i naturen, og ikke begripe at dette kan kvalifisere som bærekraftig. Mange år vil gå før en hogst er i nærheten av å være skogen og myriaden av liv den engang var. Det internasjonale naturpanelets tilstandsrapport tegner et dystert bilde av hvordan naturmangfoldet over hele verden taper. Bit for bit forsvinner det, rett foran oss.

På Artsdatabanken står det at arealendringer knyttet til skogbruk antas å påvirke 975 truede arter her i landet negativt. Hele 84 prosent av de truede artene i skog er knyttet til gammelskog. Med det menes skog med høy biologisk alder og som i liten grad er påvirket av hogst. Mer enn 75 prosent av skogene i Norge er allerede flathogd og erstattet av kulturskog. Næringen vil kanskje forfekte at tømmertilveksten går opp og er større enn uttaket, men andelen skogsareal med naturkvaliteter kan altså likevel gå ned.

Dersom Naturvernforbundet har rett i at det offentlige bare en passiv tilskuer, er dette betenkningsfullt. Klarer skognæringen selv å være kritisk og konstruktiv til egen drift? Eller handler alt bare om effektivitet og profitt? Spørsmålene blir ikke færre av å lese at miljøorganisasjonene i 2010 trakk seg fra samarbeidet med skogbruket om å utforme en felles standard, det høres mest ut som full konflikt mellom de som jobber for mangfoldet og næringen selv. I Innst. 102 S (2012–2013) står det at økt offentlig kontroll med etterlevelse av skogbrukets miljøkrav, etter Riksrevisjonens syn, vil øke troverdigheten og tilliten til at miljøhensyn ivaretas i skogbruket.

Møller Foss beskriver omtanke og samvittighet for skogen han selv eier. Og han har rett; det må være mulig å klare å bruke naturen uten å forbruke den. Det er vanskelig å tro noe annet enn at det grønne skiftet innebærer økt press og utnytting av skogressursene. Da er det viktig at utnyttelsen går riktig og troverdig for seg. Det må kunne være mulig for skogbruksnæringen selv å ta et tak og faktisk finne frem til metoder som gjør at hogstene utføres på en annen måte, noe også Norsk ornitologisk forening etterlyser. Alt går om man vil det nok, og jeg tror det ville gagne skognæringen, skogeierne og skogen selv - og ikke minst de som bor i den.

Jeg ser gjerne innlegg fra skogbruksnæringen eller skogeiere, som ønsker å bidra til opplysning og en konstruktiv og fremtidsrettet skogdrift der noe mer enn en ødemark får være igjen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Norge må ut av luksusfellen for natur