Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fotosyntesen redder ikke klimaet

Gjennom fotosyntesen tar plantene opp mye av de menneskeskapte klimagassutslippene. Tørke, brann, insektutbrudd og vindfall skaper imidlertid problemer for økosystemenes opptak og lagring av karbon.

Grønn politikk: Vegetasjonen  er grønn. Men politikk som skal være grønn og klimavennlig, kan ikke lene seg for kraftig på de grønne økosystemene, skriver forfatterne av kronikken. Foto: Mostphotos
Grønn politikk: Vegetasjonen er grønn. Men politikk som skal være grønn og klimavennlig, kan ikke lene seg for kraftig på de grønne økosystemene, skriver forfatterne av kronikken. Foto: Mostphotos

Det sikreste er å redusere utslippene av fossilt karbon.

I forrige uke gikk høringsfristen ut for forskrift om utsetting av fremmede treslag. Forslagene peker på den politiske interessen det nå er for økt bruk av fotosyntese som en av økosystemtjenestene, for eksempel i sammenheng med klimaendringene.

Økosystemene på jorda tar opp nesten halvparten av de globale menneskeskapte utslippene av klimagasser. Resten frigjøres i atmosfæren og bidrar til videre oppvarming av planeten. Opptaket i økosystemene fordeler seg omtrent likt mellom hav og vegetasjonen på land. Fotosyntesen sørger for opptaket i vegetasjonen og er derfor avgjørende for hvordan klimaet utvikler seg.

Uten bindingen av CO2 gjennom fotosyntesen ville klimaendringene vært adskillig sterkere. Økosystemenes opptak av CO2 har nemlig økt i takt med utslippene. Vegetasjonen tar i dag opp mer enn dobbelt så mye CO2 sammenliknet med gjennomsnittet fra 1960-1969.

"Vi kan ikke ta for gitt at økosystemenes evne til å ta opp CO2 fortsetter med samme styrke som før."

Nyere forskning viser imidlertid at vi ikke kan stole på at økosystemenes funksjon er stabile. Vi kan ikke ta for gitt at økosystemenes evne til å ta opp CO2 fortsetter med samme styrke som før. Den økte CO2-konsentrasjonen i atmosfæren har hatt en gjødslingseffekt på vegetasjonen.

Globalt øker ikke lenger vegetasjonens opptak av CO2 i takt med økningen i atmosfærens CO2-konsentrasjon. Vegetasjonen har også andre krav enn CO2, som tilgang på vann eller næringsstoffer. Nå begynner disse kravene å spille en større rolle.

I arktiske strøk er det gjennom en lang periode dokumentert en stigende produktivitet hos planter, såkalt «arctic greening». Resultatet har vært økende opptak av karbon. Det siste tiåret har det imidlertid dukket opp flere og flere episoder med redusert produktivitet, såkalt «arctic browning».

Dette kan for eksempel skyldes skader av ekstremvær eller unormale utbrudd av bladspisende insekter, eller det kan være et resultat av mer langsiktige endringer i temperatur eller nedbør. Parallelt med at permafrosten tiner og frigjør store mengder karbon fra jordsmonnet, kan vi altså få minkende opptak i de samme områdene.

Dette viser at vi ikke kan ta for gitt at økosystemenes evne til å fange og lagre karbon er stabil når klimaet endres.

Tilsvarende tendenser finnes i andre økosystemer. Stormen i Sør-Norge i november viste at også våre hjemlige skogøkosystemer er sårbare. Innrapporteringer antyder stort skadeomfanget i noen regioner.

Fra Nord-Norge kjenner vi til de store ødeleggelsene som bjørkemålere har påført skog. Og ingen har glemt lyngbrannen i Flatanger 2014 eller skogbrannen i Froland 2008. Tørkestress, branner, vindfall, toppbrekk og insektangrep viser med all tydelighet at vi ikke kan ta økosystemenes evne til å binde og lagre karbon for gitt.

Globalt er de store skogbrannene i Sibir, Amazonas og Indonesia viktigere. I 2019 førte skogbranner i Sibir til utslipp av nesten 20 ganger så mye CO2 som Norges totale menneskeskapte utslipp det samme året.

Brannene i Australia i 2019 raserte 48.000 km2 med skog, mens det i Amazonas og California forsvant henholdsvis 8900 og 8100 km2 skog. I perioden 1999-2010 opplevde de tidenes angrep av barkebiller i British Columbia, Canada. Varmere vintertemperatur gjorde at barkebillene drepte trær tilsvarende et volum på 692 millioner kubikkmeter tømmer.

Til sammenlikning avvirkes det årlig omkring 10 millioner kubikkmeter tømmer i Norge per år.

I tillegg til utslippene av fossile klimagasser, kommer virkningene av vår ressursbruk. For eksempel dreneres det mye våtmark til ulike formål. Verden over. I Norge skal veier bygges og vindkraftanlegg etableres. Avfredning av verna vassdrag diskuteres, og produktive arealer kan komme til å demmes opp.

Dette reduserer økosystemenes evne til å ta opp og lagre karbon. Dessuten går det sterkt ut over det biologiske mangfoldet. Et mangfold vi er avhengige av for å bidra til å redusere klimaeffektene av våre egne CO2-utslipp. Spesielt sårbare er økosystemene for fremmede arter.

Økosystemenes evne til å binde og lagre karbon kan ikke tas for gitt. Reduksjon i opptak av CO2 og økte utslipp gjennom ressursbruk, brann, vindfall, tørkestress og insektangrep kan pense oss over på et farligere spor.

Satsing på at økosystemene skal hjelpe oss å løse klimautfordringene ser ut til å være politisk attraktivt om dagen, for eksempel ved planting eller gjødsling av skog. Ikke bare i Norge, men over hele verden.

Dette er en særdeles usikker strategi. Mange av de foreslåtte tiltakene medfører store bivirkninger på økosystemenes funksjon og det biologiske mangfoldet.

Vegetasjonen er grønn. Men politikk som skal være grønn og klimavennlig, kan ikke lene seg for kraftig på de grønne økosystemene. Eller satse på at de kan endres til vår fordel. Det er for risikabelt. Fotosyntesen redder ikke klimaet.

Et langt sikrere kort er å redusere utslippene fra fossile karbonkilder.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Riktig diagnose, ingen medisin?