Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forsvarlig bekjempelse eller uforsvarlig hastverk?

Flere er skeptiske til tiltakene Mattilsynet og Miljødirektoratet kommer med for å stanse utbredelsen av skrantesjuke. Er dette tempoet forsvarlig, eller forhaster vi oss?

Skrantesjuke: Rein med skrantesjuke, i Nordfjella. Foto: Roy Andersen, NINA

Skrantesjuke (CWD) er en svært alvorlig sykdom for hjortedyr som fører med seg lidelse og sikker død for smitta dyr. Det finnes ingen vaksine, og det er heller ingen holdepunkter for at sykdommen vil gå over av seg selv om vi gir naturen tid til å ordne opp. Dette dystre bildet gjør at vi tar funnet av skrantesjuke i Norge svært alvorlig og gjør det vi kan for å hindre at skrantesjuke sprer og etablerer seg.

Kampen mot skrantesjuke er en kamp mot klokka. Vi kan ikke vente med å sette inn tiltak. Da vil sykdommen utvikle seg, og vi mister fort muligheten til å stanse den. Samtidig er det viktig å kartlegge og å forske på sykdommen parallelt med bekjempelsen.

Selv om hele den smitta villreinbestanden i Nordfjella sone 1 er tatt ut, så er ikke kampen mot denne dødelige sykdommen over. Vi vet at det tidligere har gått villrein mellom sone 1 og sone 2 i Nordfjella og også mellom Hardangervidda og sone 2. Derfor kan vi ikke utelukke at smitten også finnes blant villrein på Hardangervidda. I dag kan vi med 67 prosent sikkerhet si at det ikke er smitte på Hardangervidda. Det er ikke høy sikkerhet, men intensivert prøvetaking kan gi oss raskere svar på det, og eventuelt gi oss en mulighet for å iverksette smittereduserende tiltak.

Det er størst sjanse for å finne smitte i en bestand ved å teste voksne bukker.

Villreinstammen i Nordfjella skal bygges opp igjen. Villreinbestandene på Hardangervidda og i Nordfjella sone 2 er aktuelle kildebestander. Det er forventet at denne reetableringen skal skje så fort det lar seg gjøre. Myndighetene, lokalsamfunnet og politikere har dette som et felles mål, og det får konsekvenser for hvor mange dyr som må felles og testes i aktuelle kildebestander. Før villrein kan flyttes til sone 1, må bestanden dyrene skal hentes fra være friskmeldt, og vi vil være minst 99 prosent sikre på at det ikke er smitte i en bestand før vi friskmelder den. For å få til det er det nødvendig å undersøke prøver fra mange dyr.

Det er størst sjanse for å finne smitte i en bestand ved å teste voksne bukker. Samtidig vil avskytning av bukker i liten grad påvirke antall kalver i bestanden. Bukkene har også en mer ekstensiv arealbruk og utgjør en større risiko for å spre smitte. Det er altså flere argumenter for å ha høy avskyting av bukker.

Annonse

Veterinærinstituttet har i samarbeid med Universitetet i Oslo og NINA laget en modell som benyttes for å beregne antall villrein som må testes for at Hardangervidda-bestanden skal friskmeldes for skrantesjuke. Villreinnemda har derfor satt en kvote som skal sikre at uttaket tilfredsstiller forventningene til friskmelding.

Store bukker er med på å sette i gang brunsten tidlig. Fraværet av store bukker kan gi noe forsinket brunst og kalving, og mindre kalver med dårligere overlevelse. Det vi har av kunnskap på feltet tilsier at disse effektene er begrensede. Med målrettet jakt i brakkleggingsperioden, kan andelen bukk i bestanden snart økes igjen, og det er ingenting som tilsier at en midlertidig lav bukkeandel vil medføre store, langvarige konsekvenser for bestanden.

For å oppnå rask friskmelding, kan vi i en kortere periode akseptere en redusert bukkeandel. Bukkeandelen er likevel godt innenfor det som er nødvendig for å bedekke simlene i bestanden. Villreinbestanden på Hardangervidda har vært en del av det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt i mange år, og bestanden vil bli godt overvåket også de kommende årene.

Villreinnemnda for Hardangerviddaområdet har vedtatt en kvote på 6000 bukk i 2019. Normalt felles mellom 15 og 30 prosent av den tildelte kvoten på Hardangervidda. Det er altså ikke snakk om å felle hele kvoten. Jegerne har gjort en prisverdig innsats ved å samle inn prøver for å teste villrein for skrantesjuke fram til nå, og vi håper dette også vil fortsette i 2019.

Myndighetene har ikke varslet at det er aktuelt med statlig uttak vinteren 2019/2020 på Hardangervidda.

Her er det snakk om ordinær jakt hvor vi ønsker at det felles mange bukker slik at vi kan friskmelde stammen.

Selv om funn av skrantesjuke på Hardangervidda kan bety at vi må gi opp kampen mot å utrydde smitten, betyr det ikke at vi kaster inn håndkleet. Det er flere smittereduserende tiltak som vil være aktuelle å iverksette. Det vil bli en politisk beslutning om hvor omfattende tiltakene skal være.

Funnet av skrantesjuke i Norge er svært alvorlig og representerer et veiskille i norsk hjorteviltforvaltning. Det er svært viktig at vi gjør det vi kan, basert på den best tilgjengelige kunnskapen, for å kartlegge forekomst av smittestoffet og hindre at sjukdommen får spre seg. Konsekvensen av ikke å handle kan bli svært dramatisk i uoverskuelig fremtid. Vi vet at mange er bekymret for hjortedyras fremtid. Det er vi også, og det er derfor vi satser alt på å bli kvitt sykdommen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Domstolsstruktur i strid med saksstruktur