Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forfallet i norsk vannkraftkompetanse

Norge er i ferd med å ødelegge sin unike vannkraftkompetanse på grunn av den massive satsingen på vindkraft, og det er kortsiktig sett i industripolitisk perspektiv.

Vannkraft: Norge er i ferd med å ødelegge sin unike vannkraftkompetanse på grunn av den massive satsingen på vindkraft, skriver Bernt Øien. Foto: Mariann Tvete
Vannkraft: Norge er i ferd med å ødelegge sin unike vannkraftkompetanse på grunn av den massive satsingen på vindkraft, skriver Bernt Øien. Foto: Mariann Tvete

Ved NTNU og Rainpower er man oppriktig bekymret for at Norges unike vannkraftkompetanse forsvinner på grunn av regjeringens massive satsing på vindkraft. Det er stor risiko for at Norge blir stående uten kompetanse som er nødvendig for å sikre egen energiforsyning. Det burde få alarmklokker til å ringe i Olje- og energidepartementet.

Norge er i ferd med å ødelegge sin unike vannkraftkompetanse på grunn av den massive satsingen på vindkraft, og det er kortsiktig sett i industripolitisk perspektiv.

Det handler om manglende oppgradering av norske vannkraftverk og om teoretisk og industrielt kompetansetap for den norske vannkraftindustrien. Begge deler like ille og et resultat av regjeringens tunnelsyn når det gjelder vindkraftens påståtte fortreffelighet.

Olje- og energiminister Tina Bru har et stort nasjonalt ansvar. På tross av det kan hun neppe sammenlignes med framsynte Industriministre som Finn Lied eller industrikjemper som Jens P. Heyerdahl i Orkla for å nevne noen.

Det skal teknologisk innsikt og gjennomføringsevne til som egenskap for å berge urørt norsk natur og samtidig øke norsk kraftproduksjon i det grønne skiftet. Det gjenstår å se om dagens olje- og energiminister vil forbli en industripolitisk ministerparentes i fornybarhetshistorien. Det er forferdelig synd for norsk vannkraftindustri som trenger å omstille seg og berge siste rest av sin kompetanse. Det er hele regjeringens ansvar.

Nå må fokuset ligge på vannkraftbransjen i tiden framover for å berge denne.

Vannkraft

Svak kompetanse og liten praksis fra arbeidslivet i bekledning av en tung ministerpost burde skremme de som driver norsk industri. Samtidig er det er et alvorlig varsku til en regjering som ikke greier å finne andre enn politiske nykommere uten industrierfaring til tunge og viktige stillinger slik som olje- og energiministerposten.

Norge fikk sin unike vannkraftkompetanse ved at studenter ved Vannkraftlaboratoriet ved NTH (Norges Tekniske Høyskole, nå NTNU) fikk industrihistorien inn med teknologien. Ikke ulik det Orkla under Jens P. Heyerdahl i Orkla-konsernet praktiserte for nyansatte. Industrihistorie kombinert med teoretisk utdanning og yrkeserfaring er en helt nødvendig ballast for å forstå sammenhenger, også i politikken.

Annonse

Det gamle Vannkraftlaboratoriet ved NTH ble grunnlagt av Professor Sundby og bygget i perioden 1918–1920. I oppstartstiden var hovedaktiviteten empiriske studier av vannkraftturbiner. Historien viser at da de store vannkraftutbyggingene startet i Norge, så var konsesjonsbetingelsene utformet slik at utbyggere var nødt til å bruke norskprodusert utstyr. Politikeren og Statsministeren Gunnar Knudsen fra Venstre var selv ingeniør. Han glødet for at vannkraften skulle komme nordmenn til gode gjennom norsk industrireising. Venstreregjeringen bevilget penger til et nytt bygg ved NTH etter et møte med Professor Sundby som var vannkraftingeniør.

Etableringen av Vannkraftlaboratoriet ble helt sentralt for å få norsk vannkraftindustri på høyde med, og bedre enn europeiske konkurrenter. Det er verdt å nevne at samfunnsøkonomisk tjente investeringene til Vannkraftlaboratoriet seg selv inn på et prosjekt alene. Dette var Mørkberg-Solbergfoss anleggene i Glomma. Studiene og modellprøvene ved Vannkraftlaboratoriet økte virkningsgraden på turbinene med hele ti prosentpoeng fra opprinnelig design.

Vannkraftlaboratoriets historie har mange spor etter kreative og talentfulle ingeniører som bidro til i Norsk industriutvikling gjennom vår vannkrafthistorie.

Til sammenligning, hvor er de ingeniørene og lederne i Vindkraftbransjen som setter som spor i norsk industrihistorie? Så langt er det vanskelig å se et eneste teknologisk sportegn etter slike, de finnes ikke rett og slett.

NVE har anslått at det vil være behov for teknisk vedlikehold av vannkraftverkene for 110 milliarder kroner de neste 40 årene. Hvis en inkluderer vedlikehold av dammer og vannveier kan det være snakk om 150 milliarder kroner. Vi må derfor ikke tappe vår vannkraftkompetanse til fordel for vindkraft hvis vi skal konkurrere med internasjonale selskap om disse oppgaven når de nå kommer.

Vindkraftbransjen får god hjelp av politikere som ikke har historisk ballast eller interesse for å ivareta den teknologikunnskapen og industrierfaringen vi som nasjon har opparbeidet innen vannkraftsektoren i generasjoner. Nå må fokuset ligge på vannkraftbransjen i tiden framover for å berge denne.

Den massive vindkraftutbyggingen ser også ut til å skje uten en bevisst nasjonal kunnskaps og kompetanseoppbygging, eller økonomiske gjenkjøpsavtaler for industrien som motytelse slik vi ser ved i innkjøp av forsvarsutstyr.

Som nasjon har vi imidlertid fått en forferdelig naturrasering av urørt natur til liten nytte som kvittering for vindturbinene.

Dette er dårskap da vi i stedet for naturrasering til vindkraftindustri burde oppgradere våre vannkraftverk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Reiselivet må tilpasse seg klimaendringene