Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Folkevalgt i fire år – tanker på tampen

Var det lokalpolitikken? Vel, i så fall – én gang til!, skriver Jan Kåre Moan i denne kronikken. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

At innbyggerne i landets kommuner har anledning til selv å velge sine lokale politiske ledere og å stille dem til ansvar for deres innsats, har vært en del av kjernen i hele vårt demokratiske system siden formannskapslovene ble vedtatt for over 180 år siden. Men hvordan er det å være kommunepolitiker anno 2019? En valgperiode går mot slutten, og her er noen refleksjoner fra en som har prøvd det.

Det finnes omkring 11.000 kommunestyremedlemmer i Norge – idealister som i sene kveldstimer sitter foran nettbrett fulle av saklister, rapporter og utredninger. Folk i ulike aldre og med forskjellig bakgrunn som haster av gårde til møter i utvalg og komitéer. Samlet blir det en formidabel gjeng av frivillige.

I privat virksomhet brukes begrepet «utfakturert tid» på den delen av arbeidstida som det kan sendes regning for. Målet er selvsagt at en størst mulig andel skal være slik tid. Det gir inntjening. Men for kommunepolitikere er det ikke noe som heter utfakturert tid. Vi er gratis arbeidskraft. Et beskjedent anslag på ca. 3 timer pr. uke 40 uker i året til å sette seg inn i saker og forberede møter, tilsier at lokaldemokratiets fotsoldater årlig jobber over 1,3 mill. timer dugnad – møtetiden unntatt.

Det betyr at bedriften Norges kommunestyrer har 800 ubetalte heltidsansatte, noe som utgjør ca. to stillinger pr. kommune. Folkestyret på sitt beste! Men, samtidig som samfunnsforskerne snakker om verdien av et "borgernært styre" vil de som nå sitter med makten slå sammen kommuner og skjære ned på denne lokalpolitiske dugnadsgjengen. Vi skal bli færre og mer "borgerfjerne." Er det lurt? Er det til gagn for engasjement og samfunnsdeltakelse?

Mange påstår at gamle menn er overrepresentert i lokalpolitikken. Det er mulig, selv om jeg ikke har sett det dokumentert. Og, til tross for at levealder øker og de gamles helse stadig blir bedre, er det visst noen som mener at gubber over 65 er utgått på dato og ikke har noe i samfunnsdebatten å gjøre: «Aldrende menn er nettopp det, aldrende. De er stadig mer irrelevante i en tid de ikke forstår seg på,» skrev en TV 2-kommentator nylig.

«Irrelevant» – det treffer! Å følge med i tiden, holde seg oppdatert, for så å integrere det nye med tidligere erfaringer, har faktisk vært selve fundamentet i mitt politiske pensjonist-prosjekt. Men nå er jeg altså erklært uskikket av en journalist som har gjort «alder» til diagnose.

Da hjelper det nok lite å slå i bordet med fire års god dialog og gjensidig respekt sammen med yngre politikerkollegaer, og at ingen, så langt jeg kjenner til, har kunnet påvise noen entydig sammenheng mellom antall leveår og evne til å forstå det samfunnet en er en del av.

Annonse

Sliterne på golvplanet blir fort usynlig fra toppetasjene i rådhuset, og det er mannen i gata som blir overkjørt og grasrota som blir trampet på.

Det som derimot er påvist, og som de fleste av oss har fått med seg, er at heterogene grupper, enten det er snakk om kjønn, etnisitet eller alder, kvalitetssikrer beslutninger snarere enn å svekke dem. Hvem som ikke forstår seg på? Han med aldersdiagnosen eller han som har gjort det til levebrød å opptre som trendy mediesynser?

Men politikere, enten de er gamle eller unge, må tåle mye kritikk, og jo mer lokalt desto høyere temperatur. For de gamle romerne var det kort vei fra Kapitol til den Tarpeiske klippe. På bygda er det kort vei fra rådhuset til domus-kafeen. Du blir heldigvis ikke kastet utfor noen klippe, men skråsikkerhetens kjappe fordømmelse kan være like nådeløs her som i Roma for over 2000 år siden.

Derfor har jeg, i likhet med mange av mine lokalpolitiske kollegaer, pent måtte i avfinne meg å bli dømt skyldig i at elever mister tilbudet om gratis leirskoleopphold, at næringsdrivende ikke får sentrumsnære nok arealer, at ei gammel mor ikke får sjukeheimsplass, at veistubber ikke blir asfaltert, at brannfolk ikke får dusje av seg møkka etter en utrykning. Det hører med, og en kan selvfølgelig ikke se bort ifra at noe av kritikken kan være både rettferdig og berettiget. Politikk handler om avveininger og skjønn. Virkelighetsoppfatninger kan sprike. Det finnes ingen fasit.

Også i lokalpolitikken ser vi påfallende ofte at makt fører til forakt. Sliterne på golvplanet blir fort usynlig fra toppetasjene i rådhuset, og det er mannen i gata som blir overkjørt og grasrota som blir trampet på. Det er ikke klisjeer, det er virkeligheten. Men "folk flest" er en høyst blandet materie som ikke bare består av ignorerte stakkarer, men også av ressurssterke enkeltaktører med gode forbindelser, mye kamplyst og liten eller ingen sans for vedtatte spilleregler.

«Folk flest» er også på sosiale medier, hvor mange av dem ser sitt snitt til å sjikanere meninger og stemmegivning fra siste formannskaps- eller kommunestyremøte. Som følge av dette øker kravene til lokalpolitikerens personlig integritet og trygghet, og det blir mer og mer viktig å møte andres forakt med nødvendig selvakt og ikke la seg friste til å anvende den mer komfortable vende-seilet-etter-vinden varianten.

Da kan det hjelpe å løfte blikket og minne seg selv om at et upopulært standpunkt i dag fort kan bli mer forståelig i den tida det er ment å virke. Det får være en trøst på fallrepet av en spennende periode som folkevalgt.

Da Nietzsche lå på dødsleiet, skal han ha uttalt " Var det livet? Vel, i så fall – én gang til!" Uten sammenlikning for øvrig, og ved fortsatt brukbar helse, drister jeg meg på en omskrivning: Var det lokalpolitikken? Vel, i så fall – én gang til!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Samfunnssikkerhet bygges ikke på flaks