Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Flyktninger i nord ble sviktet i 1944/45

Nylig markerte Norge russernes frigjøring av Finnmark for 75 år siden. Men intet fokus er rettet mot de allierte som sviktet ca. 22 000 nordnorske flyktninger i fjellhuler og jordgammer utenom frigjøringsområdet.

Burde hjulpet: Amerikanske Dakota-fly landet på Høybuktmoen vinteren 1945. Både flyplassen på Høybuktmoen og havna i Kirkenes kunne da benyttes til overføring av tropper og forsyninger for å hjelpe tusener av flyktninger i fjellområdene i tysk-okkuperte områder. Men det skjedde ikke. Foto: Hjemmefrontmuseet.

I fjor utga jeg boken «Som en fiende mot Norge», med hovedfokus på den store sovjetiske oppmarsjen mot norsk grense i 1968. I ett av kapitlene går jeg også inn på forholdet til «vår store nabo i øst» gjennom tidene. Her beskriver jeg hvordan sovjetiske styrker frigjorde Øst-Finnmark høsten 1944, og tyskernes bruk av «den brente jords taktikk» under sin tilbaketrekking.

I Finnmark og Nord-Troms ble ca. 50 000 tvangsflyttet sørover. I tillegg fulgte ca. 25 000 Hjemmefrontens oppfordring om ikke å la seg deportere. Ca. 3000 flyktet inn i gruvehullene rundt Kirkenes, de øvrige ca. 22 000 rømte ut på fjell og vidde.

Tusener av flyktninger oppholdt seg i iskalde fjellhuler og jordgammer. Voksne døde, barn og nyfødte døde, pga. kulde, sykdom og matmangel. Flyktningene var også stadig utsatt for tyske patruljer, nordmenn ble skutt. Ca. 300 døde som direkte følge av tvangsevakuering og overvintring 1944/45. En humanitær katastrofe var under utvikling.

I ettertid er det særdeles trist å registrere hvordan de allierte nektet å støtte opp om redningsaksjon for flyktningene.

Da jeg skrev min bok, kom jeg over svært dramatiske brev- og telegramutvekslinger mellom norske, britiske og amerikanske myndigheter i arkivene til USS Office of the Historian. Norske myndigheter i Storbritannia forstod etter hvert hvilken forferdelig situasjon de ca. 22 000 nordnorske flyktningene på fjell og vidde befant seg i.

Den norske eksilregjeringen forsøkte derfor gjentatte ganger å få til en alliert redningsekspedisjon. Kirkenes var jo i oktober 1944 frigjort av russerne, her fantes tilgang både til havn og flyplass. Amerikanske Dakota-fly landet på Høybuktmoen flyplass, men en alliert redningsekspedisjon ble ikke iverksatt.

Annonse

Den norske eksilregjeringen skrev den 15. januar 1945 et brev til den britiske regjeringen. Her opplyser de om at tyske hovedstyrker har trukket seg tilbake til området Lyngenfjorden i Troms, men mindre styrker opererer lengre nordover. I brevet står det: «Under tilbaketrekkingen har tyskerne brent hus, ødelagt alle former for kommunikasjon, deportert befolkningen og på generelt grunnlag lagt områdene fullstendig øde. De som har klart å unngå deportasjon er i en ekstremt vanskelig og desperat situasjon pga. ødeleggelsen av områdene. Og de er hele tiden utsatt for tyske raid fra sjø, luft og til og med fra land.»

Norske myndigheter foreslo derfor å sende en kombinert norsk militær ekspedisjon til Nord-Norge for å beskytte befolkningen mot flere fiendtlige angrep. Ekspedisjonen måtte også ha med nødvendige forsyninger til sivile og fortsette frigjøringen av landet dersom forholdene tillot dette.

Da skjedde noe spesielt: Det britiske Utenriksdepartementet anmodet «British Chief of Staffs», altså den øverste britiske militære ledelsen, om å vurdere det norske forslaget «kun ut fra militære hensyn». Det gjorde British Chief of Staffs, og konklusjonen ut fra «kun militære hensyn» var jo temmelig klar: Ingen ekspedisjon til Nord-Norge. Militære hensyn, ikke de humanitære, var altså bestemmende for avgjørelsen om ikke å sende norske styrker for å hjelpe tusener av nordmenn i livsfare.

Russerne hadde da jaget tyskerne tilbake til Tana bru, ca. 14 mil fra Kirkenes. En ny frontlinje var etablert, og tyskerne hadde mer enn nok med å trekke seg sørover. Tyskerne tenkte overhodet ikke på å iverksette noe motangrep nordøstover vinteren 1945.

I ettertid er det særdeles trist å registrere hvordan de allierte nektet å støtte opp om redningsaksjon for flyktningene. Norge hadde på denne tida meget god transportkapasitet til sjøs. Ved starten av krigen hadde Norge verdens 4. største handelsflåte. Men, den var under britisk kommando. Norge hadde også ca. 27 000 soldater og politimenn i Utefronten. Sør-Varanger med Kirkenes havn og Høybuktmoen flyplass ble altså frigjort av russerne allerede i oktober 1944.

En norsk, militær redningsaksjon for nordnorske flyktninger i jordgammer og fjellhuler ville helt klart vært risikofylt. Men, risikoen for flyktningene var langt større. I ettertid karakteriserte Kong Olav disse tragiske hendelsene i Nord-Norge som «den største katastrofen i norsk historie etter Svartedauen.»

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Tøft for kommunene