Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Finsk-russisk ulvestamme - en fantasi

Kvalitetssikret forskning viser store forskjeller mellom "våre" ulver og finsk og russisk ulv.

Lite trolig: Forskning støtter ikke noe slektskap mellom norsk og finsk ulv, skriver kronikøren. Foto: Mostphotos
Lite trolig: Forskning støtter ikke noe slektskap mellom norsk og finsk ulv, skriver kronikøren. Foto: Mostphotos

Den mest presise analysemetoden for å bestemme genetisk opphav, er å analysere y-kromosomet (kjønnskromosomet) hos hanner. Dette går uforandret fra far til sønn gjennom hundrevis av generasjoner og kan på ulike vis deles inn i typer. Dette kalles haplotyper.

Den svenske genetikeren Ann-Kristin Sundqvist brukte denne metoden i doktorgraden sin: «Y chromosome haplotyping in Scandinavian wolves (Canis lupus) based on microsatellite markers» (medforfattere var Ellegren, Olivier og Vila). Den ble publisert i 2001.

Sundqvist ville vise at våre (!) nye ulver kom fra nabostammene i øst, og ventet å finne de samme haplotypene i våre ulver som hos ulvene i Finland og Russland. Resultatet ble det stikk motsatte - hun fant ingen hannulver verken i Finland, Russland, de baltiske stater eller dyreparkulver- som hadde haplotypene til ulvene i Skandinavia.

Dette er faktabasert kunnskap, og kvalitetssikret vitenskap, både ved at avhandlingen ble godkjent til doktorgrad, og at den er publisert i internasjonale, vitenskapelige tidsskrifter.

Sundqvist undersøkte 14 hannulver fra vår (!) stamme, 16 finske, 26 russiske og 31 hannulver fra de tre baltiske landene. I tillegg undersøkte hun 13 ulver fra svenske dyreparker- som for største delen også stammet fra finske ulver fanget på 60-tallet, med et russisk supplement på tidlig 80-tall.

Hun fant 17 ulike haplotyper. I «vår» stamme fant hun bare 2 typer (A og B). Dette indikerer at våre ulver har 2 stamfedre, men enda mer vesentlig, i de andre gruppene fant hun ingen individer med disse to haplotypene. Uten videre ser man (vi, ikke Rovdata?) da at sannsynligheten for at de nye hannulvene har kommet naturlig vandrende østfra (Finland, Russland eller Baltikum), blir minimal.

Annonse

Sundqvist har utført en sannsynlighetsberegning for naturlig innvandring: Sannsynligheten for at det skal finnes 2 uoppdagete haplotyper i øst, og at det er akkurat en hannulv fra hver av disse 2 gruppene som tilfeldigvis vandrer 1200 km til Sør-Skandinavia, blir mindre enn 2 til 1 million!

"Sannsynligheten for at det skal finnes 2 uoppdagete haplotyper i øst, og en fra hver av disse tilfeldigvis vandrer 1200 km, blir mindre enn 2 til 1 million!"

Den samme metoden blir benyttet til å kartlegge våre forfedres vandring på jorden gjennom tusener av år. Man ser en høy frekvens av de ulike haplotyper i de områdene de vandrer fra, og at frekvensen faller med avstanden fra utgangspunktet. Det som er oppsiktsvekkende ved arbeidet til Sundqvist, er at hun ikke kunne finne et eneste individ med haplotype A eller B i de områdene de angivelig skulle komme fra.

Den spanske genetiker Carles Vila (en av medforfatterne i avhandlingen til Sundquist) offentliggjorde i 1999 en avhandling: «Mitochondrial DNA phylogeography and population history of the grey wolf Canis lupus», der han brukte noe som benevnes faktoriell korrespodanseanalyse for å vurdere slektskapet mellom vår ulvestamme og nabostammene i øst. Vila beskriver vår stamme som genetisk meget forskjellig fra finske og russiske ulver, det vil si liten grad av slektskap, med andre ord ingen innvandring fra øst!

Professor Hans Ellegren fra Uppsala utførte i 1996 en analyse der han sammenliknet svenske dyreparkulver med de «nye» ulvene (skandinavisk ulvestamme), og konkluderte med at de ikke kunne være utsatt fra dyreparkene. Dette er interessant i og med at de svenske dyreparkulvene stammer fra svenske, finske, russiske og litauiske ulver!

NINA har gitt ut en publikasjon: «The Origins of the Southern Scandinavian Wolf Population», hvor de slår fast at genetisk forskning har vist at de nye ulvene stammer fra Finland og/eller Russland. Som «bevis» for dette nevner NINA 3-4 vitenskapelige artikler, deriblant artikkelen til Sundqvist! Men som jeg har vist ovenfor, så sier jo Sundqvist det tvert motsatte! NINA forsøker å «bevise» naturlig innvandring, ved å vise til publikasjoner som egentlig gir sterke indikasjoner på at det motsatte har skjedd!

Et annet eksempel: Undersøkelsene til finske ulveforskere om ulvens vandring før de slår seg ned, viser en gjennomsnittlig lengde på knappe 100 km. Norske forskere forteller oss at de vandrer 1000-1200 km!

Dersom man ønsker mer lesestoff, kan jeg anbefale en annen doktorgrad, denne fra Finland: «Past and present genetic diversity and structure of the finnish wolf population», av Eeva Jansson, fullført i 2013. Denne viser at genflyten mellom finske og russiske ulvebestander er uhyre liten, slik at det er tøv å snakke om finsk-russiske ulver.

Det skjedde et åpenbart skille på midten av 90-tallet. GPS-data viser at ulver som er merket i Finland, stopper opp mot den russiske grensen på veg østover, og begynner å vandre nord-syd. Det er derfor nær usannsynlig at det vandrer ulv inn til Finland fra Russland eller omvendt.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ulven overlever - Rotevatn vant