Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Felles kamp for villreinen

Det foregår en kamp mot tiden for å bevare villreinen på Hardangervidda. Akkurat nå trues den av skrantesjuke.

Samarbeid: Mattilsynet vil fortsette å tilrettelegge for et godt samarbeid med relevante fagmiljøer og aktører for å bidra til kloke beslutninger som vil trygge villreinens fremtid, skriver forfatteren av kronikken. Foto: Mostphotos
Samarbeid: Mattilsynet vil fortsette å tilrettelegge for et godt samarbeid med relevante fagmiljøer og aktører for å bidra til kloke beslutninger som vil trygge villreinens fremtid, skriver forfatteren av kronikken. Foto: Mostphotos

Skrantesjuke er en av de mest alvorlige dyresykdommene som finnes, og tiden er knapp dersom vi skal lykkes i å bevare bestandene.

Det er heldigvis mange som bryr seg om villreinen i Norge, det er mange interessenter, mange aktører og det er delte meninger om hvordan denne kritiske situasjonen på vidda bør håndteres.

De siste par årene har avisene kunnet trykke innlegg om kampen mot CWD der folk flest, jegere, fagfolk – også eksperter på CWD – er skrikende uenige om tiltak. Men det vi alle har til felles er at vi vil bevare en frisk og levedyktig villreinbestand på Hardangervidda.

Vi har felles mål, men vi er ikke alltid enige om virkemidlene. I debattene rundt dette blir Mattilsynet kritisert for å ville benytte sterke virkemidler.

Først: Smitten som er funnet på Hardangervidda er dødelig for dyrene. Det finnes ingen vaksine eller medisin. Den smitter mellom dyr og den overlever svært lenge i miljøet.

Situasjonen er kritisk: Dersom vi ikke lykkes i å fjerne smitten, kan den spre seg til andre hjortedyr i Norge, og i verste fall utrydde dem. Sykdommen vil ikke forsvinne av seg selv, og naturen kan ikke ordne opp selv.

Vi har både et nasjonalt og internasjonalt ansvar for å sikre at smitten ikke sprer seg til nye bestander av hjortedyr. Kampen mot skrantesjuke handler først og fremst om villreinens helse og velferd, men det er også en kamp for urfolks rettigheter, bærekraftige bestander landet rundt, fremtidige generasjoners jakt, distriktskultur og reinsdyrkjøttets internasjonale renommé. Det er mye som står på spill.

Annonse

I 2016 ble det for første gang i Nord-Europa funnet skrantesjuke. Et unisont fagmiljø stod bak beslutningen om å ta ut bestanden i Nordfjella.

Etter årets reinjakt på Hardangervidda er det fortsatt bare funnet ett positivt tilfelle. Både Mattilsynet og forskningsmiljøene mener at vi er heldig stilt i dagens situasjon. Basert på det ene smittetilfellet som er funnet, er vi sannsynligvis veldig tidlig i sykdomsforløpet på Hardangervidda. Det gjør det mulig å begrense og mulig utrydde sykdommen, hvis vi setter i verk riktige tiltak nå.

Da skrantesjuke ble funnet på en reinsbukk på Hardangervidda i 2020 ble Miljødirektoratet og Mattilsynet bedt om å gi en anbefaling til Landbruks- og matdepartementet og Klima og miljødepartementet, slik at det kunne fattes en beslutning om tiltak.

For å hjelpe oss i dette arbeidet engasjerte Mattilsynet og Miljødirektoratet Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM). Komiteen anbefalte å handle raskt og å redusere bukkeandelen og bestanden, i tråd med kunnskapsoppsummeringer fra andre land. De var samtidig også tydelige på at det eksisterer både kunnskapshull og usikkerheter, som flere kritikere av bestandsreduksjon også påpeker.

Flere oppfatter de anbefalte tiltakene på Hardangervidda som en trussel mot villreinen. Det er viktig å presisere at Mattilsynet anbefaler tiltak på flere nivåer for å begrense smittespredning.

Eksempler på slike tiltak er å hindre at villrein fra områder med smitte kommer i kontakt med dyr fra tilliggende områder, å hindre etablering av faste samlingsplasser og uttak av synlig syke dyr. Noen av tiltakene er allerede helt eller delvis innført. I tillegg har Mattilsynet gitt regler for god smittehygiene, og håndtering av kadaver og slakteavfall i områder der det er funnet skrantesjuke.

Håndtering av klassisk skrantesjuke innebærer vanskelige vurderinger og avveininger, og det er ved tiltaket “bukkeuttak og bestandsreduksjon” eller “statlig nedskyting” at uenighetene oppstår.

Hvis vi reduserer bestanden kraftig, reduserer vi også risiko for smitte som kan true hele bestanden. Men, som flere har vært inne på, vi kan også risikere økt stress og uro for dyrene som kan true deres levekår på andre måter. Det finnes ingen enkel oppskrift på hva som skal til for å bevare villreinen på Hardangervidda.

Nå jobber Mattilsynet og Miljødirektoratet med å vurdere videre tiltak. Det hentes inn tall fra årets jakt, prøveresultater og resultater fra strukturtelling. Deretter skal det gis en vurdering av hvilke tiltak som er aktuelle for å nå målet om å bekjempe sykdommen.

Mattilsynet anerkjenner at det er ekstremt krevende vurderinger av forholdsmessighet som må gjøres i denne saken. Vi anerkjenner usikkerheten og at det finnes mange motstridende hensyn. Mattilsynet vil fortsette å tilrettelegge for et godt samarbeid med relevante fagmiljøer og aktører for å bidra til kloke beslutninger som vil trygge villreinens fremtid.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Aktivisme som ødelegger