Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fakta om kjøtt og ressursforbruk

Verdens – og Norges – forbruk av kjøtt er en stor utfordring for jordas klima, og for andre kritiske naturressurser

Ikke på topp: Norsk kjøttforbruk er lavest i Norden og middels høyt i europeisk og internasjonal sammenheng, skriver Øyvind Lone. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Ikke på topp: Norsk kjøttforbruk er lavest i Norden og middels høyt i europeisk og internasjonal sammenheng, skriver Øyvind Lone. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Kjøttforbruket gir, sammen med CO2-utslipp per innbygger, en god indikasjon på et lands samlede miljø- og ressursbelastning, som et konsentrert uttrykk for jordbrukets ressursforbruk og miljøpåvirkning.

Jordbruk står for mesteparten av utslippene av de to andre viktigste klimagassene, metan og lystgass, for viktige arealendringer som gir sterkt press på biologisk mangfold, for storparten av menneskeskapt tilførsel av fosfor og nitrogen som overbelaster jordas stoffkretsløp gjennom vann og luft, og for tre firedeler av verdens uttak av ferskvann fra vassdrag og grunnvann.

Men det er store og viktige forskjeller mellom ulike kjøttslag, og mellom hvordan ulike land produserer samme kjøttslag

En må derfor skille nøye mellom de faktiske miljø- og ressursbelastningene fra ulike typer jordbruk og kjøttproduksjon. Kjøtt fra drøvtyggende storfe og småfe krever minst 10–20 ganger større areal enn plantekost, og drøvtyggere slipper ut, raper, store mengder metangass.

Drøvtyggere eter gras og kan utnytte areal og beite som ikke gir menneskemat, men de kan også fôres med korn, soya, fiskemel og annet kraftfôr. Svin og kylling er langt mer effektive i omvandling av planteprodukter, krever derfor mindre areal per kilo kjøtt, og gir mye lavere utslipp av klimagasser per kilo kjøtt. De eter ikke gras, men kan fôres både med matavfall og med korn og annet kraftfôr.

Hva slags fôr som ligger bak kjøttet er helt avgjørende. Alle tall og beregninger en ser på dette området, også EAT/Lancet-rapporten, er derfor basert på bestemte, ulike og svært varierende forutsetninger som sjelden kan generaliseres.

Biffkveg som fôres opp bare på korn, soyamel og annet kraftfôr har langt høyere miljøvirkninger enn storfekjøtt i kombinert kjøtt- og melkeproduksjon, særlig hvis en her også har en høy andel av grovfôr – eng til beite og høyslått. Svinekjøtt i Kina og Vietnam, basert på matavfall, som i Europa tidligere, har mye lavere klima- og miljøvirkninger enn storskala produksjon i USA, Europa og Norge, basert på korn og annet kraftfôr.

Norsk kjøttforbruk er lavest i Norden og middels høyt i europeisk og internasjonal sammenheng. Kjøttforbruk kan beregnes på flere måter, og sammenliknbare tall for kjøttforbruket i ulike land er overraskende vanskelig å finne.

Relativt brukbare tall fra FAO, dessverre tilbake til 2005, viser at verdens gjennomsnittlige kjøttforbruk (engros) da var på 40 kg per innbygger, fra 5 kg i India til 125 kg i USA, med 93 kg i EU-15, 86 kg i hele OECD-regionen, 82 kg i Brasil, 66 kg i Chile, 52 kg i Kina og 44 kilo i Japan. Kjøttforbruket i Danmark var 90 kg, mens Norges kjøttforbruk, den gang 68 kg, var, og er fortsatt, lavest i Norden.

Annonse

Det er liten grunn til å tro at Norges relative plassering er særlig endret, selv om forbruket har økt til 72 kg i 2016–17. Mesteparten av økningen i kjøttforbruket i Norge de siste tiår er av kylling og svin, som nå står for to tredeler av forbruket. Mange andre land har langt høyere forbruk av storfekjøtt, som er klart minst klimavennlig.

Norsk jordbruk har gjennom historien vært og er fortsatt karakterisert av meget gode forhold for dyrking av gras, langt dårligere for matkorn. Fra 1960 til 2000 ble produksjonen av korn i Norge tredoblet, delvis fordi en utviklet hvetesorter som både ga gode avlinger i norsk klima og egnet seg langt bedre enn tidligere til brødbaking og menneskemat.

Norsk kjøttproduksjon er relativt klimavennlig, men bidrar likevel til en klar belastning på jordas klima.

Likevel er andelen matkorn av hveteavlingene en får i Norge fortsatt ekstremt værutsatt og kan svinge enormt – fra 10 til 80 prosent – fra år til år, som jordbruket generelt, jf. tørkesommeren 2018. Norsk jordbruk har derfor hatt sterk vekt på husdyrhold, kjøtt og melk – som for øvrig er langt mer klima- og miljøvennlig enn kjøtt – sammenliknet med de fleste andre land. To tredeler av jordbruksarealet i Norge er eng til slått og beite, og i alt blir 85–90 prosent av jordbruksarealet brukt til vekster som går til husdyrfôr.

Produksjonen av kjøtt i norsk jordbruk skiller seg på flere områder positivt ut. Kombinert kjøtt- og melkeproduksjon, en relativt høy andel av eng og beite i fôrgrunnlaget, og god dyrehelse med lavt forbruk av antibiotika bidrar alle til at miljøvirkningene. For eksempel er utslippene av klimagasser fra drøvtyggere som storfe relativt lave, til dels mye lavere enn i mange andre land.

Et effektivt norsk jordbruk bidrar også til relativt lave utslipp av klimagasser. Norge er langt framme internasjonalt med høy melkeproduksjon per ku, høyt kjøttutbytte, og høy avkastning per arealenhet av både gras (spesielt) og korn (i mengde, om ikke i kvalitet til matkorn), det siste dels med meget høyt forbruk av nitrogengjødsel.

Grovfôr i form av gras og høy utgjør normalt 55–60 prosent av fôrtilgangen til norsk storfe, men norske kyr og sauer fôres også med store mengder kraftfôr. I alt kommer 85–90 prosent av fôret fra norsk jordbruk, herav rundt 30 prosent korn og oljevekster. Soya fra Brasil (valgt fordi den skal være uten GMO) står normalt for omkring fem prosent av totalen.

Produksjonen av svinekjøtt og kylling i Norge skiller seg i liten grad fra andre OECD-land og blir, som i andre land, mer og mer frikoblet fra lokal arealbruk, mer og mer industri og mindre og mindre jordbruk.

Norsk kjøttproduksjon er relativt klimavennlig, men bidrar likevel til en klar belastning på jordas klima, og til et kjøttforbruk som er langt høyere enn nødvendig eller riktig for et sunt kosthold.

Flere tiltak, som målrettet avl og bedre fôring, kan redusere utslipp av metangass fra storfe betydelig. Redusert matsvinn i hele forsyningskjeden, ikke bare matavfall fra husholdningene, bør være høyt prioritert. Bedre utnytting av husdyrgjødsel, blant annet oppsamling og bruk av metangass til energiformål, er et annet viktig tiltak.

Men også norsk kjøttforbruk kan og bør reduseres en god del, selv om beregningene bak og målene i EAT/Lancet-rapporten når det gjelder klima-, ressurs- og kostholdshensyn ser ut til å være klart overdrevne og dels misvisende. Jordbrukspolitikken bør endres til å legge større vekt på planteproduksjon til menneskemat.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kostbar bingo