Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

EUs tapte kamp mot nasjonalisme

Grenseløst: Et territorielt nasjonalt ”grenseløst” Europa forutsetter avtaler, traktater og kontrakter for å kunne fungere som en integrert enhet. Foto: Kirill Ryzhov / Mostphotos
Grenseløst: Et territorielt nasjonalt ”grenseløst” Europa forutsetter avtaler, traktater og kontrakter for å kunne fungere som en integrert enhet. Foto: Kirill Ryzhov / Mostphotos

I Polen har Høyesterett nylig blitt nasjonalisert, dvs., underlagt nasjonal politisk kontroll ved politisk avsettelse og politisk oppnevning av høyesterettsdommere. Dette er ledd i en ideologisk trend mot nasjonalisme og maktkonsentrasjon, som også nå er tydelig i Ungarn.

Ungarn er blitt fremmedfiendtlig, og stenger blant annet grensene helt for alle flyktninger. Universitetene underkastes ny lovgivning som påtvinger dem nasjonal fokusering og nasjonale bevegelser. Storbritannia har tatt det nasjonale helt ut, og valgte på grunnlag av en folkeavstemning å melde landet ut av EU (brexit). Politisk kaos har vært en følgevirkning.

EU-prosjektets hovedformål har vært avnasjonalisering, dvs. å bryte ned statsgrenser mellom nasjonalstater som hindrer fri flyt av varer, tjenester, arbeid og kapital. Ideen har vært å skape et ”grenseløst” Europa gjennom såkalte europeiseringsprosesser.

For å oppnå det måtte nasjonale handelshindringer og ulik forvaltningspraksis fjernes og harmoniseres med sikte på et integrert Europa. For at det igjen skal kunne skje må stater forhandle og kjøpslå med hverandre, og bli enige om minimumsløsninger som blir nedfelt i traktater.

Den første traktaten i EU (EEC) med et allment innhold var Romatraktaten fra 1957. Senere har andre traktater kommet, med Lisboa-traktaten fra sent 2009 som et høydepunkt. For det er slik at nedbygging av statsgrenser forutsetter folkerettslige avtaler, avtaler som etablerer overnasjonal myndighet og mellomstatlig samarbeid som gir grunnlag for avregulering av gamle systemer og reregulering for nye systemer som harmoniserer relasjoner mellom stater, og iverksetter flernivåsamspill.

Det var slike prosesser som skapte utviklingsmekanismen som ligger i det indre markedet og i multi-level-governance (MLG), flernivåstyring. Den største vanskeligheten for å lykkes med etablering av slike mekanismer var mangel på coherence – samhørighet mellom de europeiske landene som sluttet seg til integrasjonen og MLG-samspillet; de var i utgangspunktet svært ulike. Systemene, standardene, verdiene, kulturene, språket i de ulike landene var forskjellige; problemet var mangel på det som kalles sosioøkonomisk samhørighet.

En overnasjonal myndighet forankret i traktater og avtaler forutsetter en regulerende myndighet.

Manglende sosioøkonomisk samhørighet: Problemet med å realisere mekanismen sosioøkonomisk samhørighet vokste med antall nye land som ble integrert, og med utvidelse av saksområder for integrasjon. Implementering av reguleringer for fri flyt av varer og kapital gikk noenlunde bra.

Annonse

Problemet oppsto når saksområdet begynte å omfatte fri flyt av tjenester og arbeidskraft. Konkret viste problemet seg for eksempel tydelig i debatten om iverksettingen av det såkalte tjenestedirektivet og vikardirektivet. Ulikhetene i verdiholdninger og forvaltningstradisjoner ble tydelige.

I fokus kom velferdstjenesters ulike utviklingsnivå i de ulike land, koplet til arbeidsvandring. Hvilke rettigheter av typen trygdeytelser kan en arbeidsvandrer ta med seg fra et velferdspolitisk velutviklet land tilbake til sitt hjemland som er mindre utviklet? Er det rimelig at opparbeidete trygdeytelser kan tas ut i hvilket som helst annet medlemsland? Skal strengere arbeidslivsregler, for eksempel som Norge har, kunne gjelde selv om EUs noe løsere vikardirektiv trer i kraft? Debatten går og uenigheter består, for harmonisering av regelverk og rettigheter i tjeneste- og arbeidsmarkedssektorene er krevende.

Rettsliggjøring av politikken: Et territorielt nasjonalt ”grenseløst” Europa forutsetter avtaler, traktater og kontrakter for å kunne fungere som en integrert enhet. Traktatene regulerer og styrer nettverket av stater som utgjør EU, og dermed Unionens politikk. Utviklingsmekanismen er at EUs politikk blir avledet av traktater og avtaler, på sammen måte som Norges politikk på stadig flere samfunnsområder, avledes av EØS-avtalen i hele sitt omfang.

Slik rettsliggjøres politikken. Nasjonale og EU-eksperter, jurister og ekspertinstitusjoner blir dem som former og utøver politikk framfor parlamentariske/folkevalgte forsamlinger. Det skapes overnasjonalitet og et demokratisk underskudd. Begrepet demokratisk underskudd indikerer at folkestyret er i oppløsning på mange samfunnsområder. Gevinsten ved dette systemet, som lider av demokratisk underskudd, er at det er i stand til å løse mellomstatlige problemer med overnasjonalitet, problemer som det enkelte land ikke kan løse alene, bare i fellesskap. Globale klima- og miljøproblemer er av en slik type.

Reguleringsstaten regulerer og kontrollerer: En overnasjonal myndighet forankret i traktater og avtaler forutsetter en regulerende myndighet. EU er nesten en ren reguleringsstat, som bare har små budsjettmidler til bruk for finansiell styring, da spesielt i landbruks- og regionalpolitikken. Budsjettmidlene tilsvarer bare noe mer enn et norsk statsbudsjett.

Vi har å gjøre med en institusjonell myndighet som iverksetter reguleringene og overvåker at det skjer på riktig måte (Europa-kommisjonen), og en domstol som rettslig avgjør tvister (Europa-domstolen). Dette er en nødvendig mekanisme, som følger av at politikken rettsgjøres og reguleringene er rettslige.

Men noe er på gang i EU i denne sammenhengen. Gjeldskrisen og krisen i euroområdet skylles for en stor grad uansvarlig nasjonal finanspolitikk i en rekke av EUs medlemsland, slik som Hellas, Portugal, Spania, Italia m.fl. Resultatet har blitt store lån, gjeld, som de ikke er i stand til å vedlikeholde. EU har trådt støttende til ved å opprette et stabilitetsfond opp mot 1000 milliarder euro, som skal brukes av de gjeldstyngede land for å redde dem fra konkurs. EU intervenerer økonomisk og refser medlemsstatene.

Men EU krever mer overnasjonalitet tilbake i form av kontroll med de nasjonale budsjettene. Den såkalte Finanspakten skal regulere denne overnasjonale mekanismen på et nytt felt, nemlig på feltet nasjonal finanspolitikk. Målet med pakten er å stramme inn reglene for hvor store budsjettunderskudd landene kan ha. Pakten gjelder i utgangspunktet for eurosonen, men EU-landene utenfor kan også slutte seg til.

Alle EU-landene med unntak av Storbritannia og Tsjekkia sa seg positive til å være med. Kravene er: Det strukturelle underskuddet må ikke overskride 0,5 prosent av det årlige bruttonasjonalproduktet. Land som allerede har for stort underskudd skal oversende EU-kommisjonen og EUs råd en plan for hva for reformer de vil gjennomføre for å rette opp dette.

Det skal gjennomføres automatiske sanksjoner mot stater der underskuddet overskrider 3 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP). Virkningene er i dag uklare. Nasjonale politikere mister makt og reguleringsstaten EU tar over makten på et samfunnsområde som tidligere var underlagt nasjonal kompetanse

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kan de endre tysk landbruk?