Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et mer handlekraftig EU i en ustabil verden

Fjorårets advarsler om en økende grad av stormaktsrivalisering internasjonalt ringer fortsatt i ørene våre.

Helga Schmid har vært generalsekretær for EUs utenrikstjeneste (EEAS) siden 2016. Her er hun under et bilateralt møte med den iranske viseutenriksministeren Abbas Araghchi i Wien, Østerrike juni 2015, dengang som visegeneralsekretær for politiske spørsmål ved EEAS. Foto: Ronald Zak / AP / NTB scanpix

Verden rundt oss blir også stadig mer uforutsigbar. I dag ser vi stormakter som åpent utfordrer den regelbaserte internasjonale verdensordenen, og som fremmer alternative visjoner om en verden inndelt i ulike innflytelsesområder.

Geopolitisk rivalisering gir økte spenninger og får alarmklokkene til å ringe om faren for en ny "spredningstid" for konflikter, med risiko for eskalering til utilsiktet militær konfrontasjon. Klimaendringene er også i ferd med å bli en eksistensiell trussel, samtidig som cyberangrep og desinformasjonskampanjer er de nye våpnene i det 21. århundre.

For Den europeiske union er svaret klart: disse utfordringene kan kun håndteres gjennom en multilateral tilnærming. Sammen har vi verktøyene og den politiske tyngden som skal til for å forme den fremtidige globale ordenen – så lenge vi står samlet.

Derfor vil EU, i stedet for å trekke seg tilbake fra internasjonalt samarbeid og partnerskap, heller øke sitt engasjement for å håndtere globale utfordringer sammen med sine partnere, og dette gjelder alt fra Parisavtalen, ikkespredningsavtalen med Iran, 2030-agendaen for bærekraftig utvikling, EUs strategi for å styrke forbindelsene mellom Asia og Europa, til reform av WTO.

Selv om disse avtalene – i all hovedsak – er vanskelige å nå, er vi overbevist om at dette er den beste måten å sikre en fredeligere, mer velstående og sikker verden. Dette blir enda klarere når vi vet at ingen land er i stand til å takle disse utfordringene alene. Jeg er overbevist om at denne tilnærmingen er den riktige, og det faktum at våre partnere etterspør europeisk handling mer enn noen gang før, taler for seg selv.

Ved hver anledning søker vi å finne felles løsninger på felles problemer, ikke bare gjennom ord og samtaler, men også gjennom handling. EU investerer derfor midler og innsats i bredere internasjonalt samarbeid og partnerskap, fremfor alt med Nato, FN og regionale organisasjoner som Den afrikanske union og ASEAN. Vårt trilaterale EU-AU-FN-samarbeid rundt felles utfordringer som migrasjon illustrerer hvordan multilaterale løsninger kan bidra til økt trygghet, stabilitet og velstand.

Når det gjelder klimaendringene, viste FNs nylige IPCC-rapport om global oppvarming med all tydelighet et akutt behov for handling. Dette var bakgrunnen for EUs utrettelige innsats for å få til et vellykket utfall ved COP 24 i Katowice i desember. EU ønsker å vise lederskap ved å gjøre våre egne ambisiøse forpliktelser frem mot 2030 om til konkrete tiltak, slik vi viste under EUs toppmøte om klima og sikkerhet i juni i fjor.

I takt med at Europa har tatt et større ansvar for sin egen sikkerhet, har debatten om europeisk strategisk autonomi steget frem, og ikke uten kontroverser.

I sikkerhetssektoren fortsetter EU å utføre sin rolle som en sikkerhetsleverandør. Ikke bare jobber vi internt med å forsterke fellestiltak mot terrorisme, hat og voldelig ekstremisme, men EU er også til stede på bakken gjennom 16 krisehåndteringsoppdrag – med i alt nesten 4000 menn og kvinner.

Enten det gjelder å bygge kapasitet i Mali, Nigeria og Den sentralafrikanske republikk, til å støtte sikkerhetsreformer i Irak, bekjempe piratvirksomhet ved kysten av Somalia eller forhindre en oppblomstring av voldeligheter i Georgia, fortsetter EU innsatsen for å styrke internasjonal sikkerhet både i og utenfor egne nærområder.

Dette arbeidet komplementeres av vårt fortsatte engasjement i mer enn 40 fredsprosesser verden over – fra Colombia til Jemen og Filippinene – og understøttes økonomisk gjennom EUs rolle som verdens ledende bidragsyter for utviklingshjelp og humanitær bistand.

Annonse

I takt med at Europa har tatt et større ansvar for sin egen sikkerhet, har debatten om europeisk strategisk autonomi steget frem, og ikke uten kontroverser. Men i kjernen ligger det et enkelt resonnement: Europeere må være i stand til å beskytte og forsvare europeiske interesser og verdier, og til å handle i takt med disse når det trengs. Vi ønsker samarbeid med andre land på våre egne premisser.

I den forbindelse har vi trappet opp utviklingen av felles militær kapasitet gjennom vårt permanente strukturerte samarbeid (PESCO), vi vil øke felles investeringer i Det europeiske forsvarsfondet, vi strømlinjeformer militære kommandostrukturer (MPCC), og vi har blitt enige om en avtale for å styrke vår sivile krisehåndtering. Disse initiativene bidrar også til å styrke Natos europeiske søyle og et sterkere felles forsvar.

Et økt ansvar innebærer også å bedre vår egen motstandsdyktighet og kapasitet innenfor energi, romfart, infrastruktur og andre kritiske sektorer. Vi som europeere kan ikke akseptere innblanding og destabilisering gjennom hybrid- og cyberangrep, derfor jobber vi stadig med å øke vår kapasitet innen cybersikkerhet og databeskyttelse, samt bekjempe desinformasjon (hvor vi nylig vedtok en ny handlingsplan).

Vi må også gjøre alt vi kan for å bevare det som har blitt oppnådd innen ikke-spredning, som INF-avtalen og atomavtalen med Iran – risikoen for vår egen sikkerhet er rett og slett for høy til at vi har noe valg. Utgangspunktet kan ikke være å skrote det nåværende systemet og starte på nytt.

Å fremme euroens internasjonale rolle er en del av Europas forpliktelse til en åpen, multilateral og regelbasert global økonomi.

Vi europeere jobber på alle nivåer for at eksisterende avtaler skal allmenngjøres og etterfølges, slik som ikkespredningsavtalen (NPT) og Haag-kodeksen mot spredning av ballistiske missiler. Vi presser også på for at prøvestansavtalen (CTBT) skal tre i kraft, noe som kan spille en viktig rolle i arbeidet for en fullstendig, verifiserbar og irreversibel nedrustning av Nord-Korea.

Det å ta mer ansvar stopper heller ikke med forsvar. Sikkerhet handler i dag også om økonomisk sikkerhet. Dette inkluderer euroens strategiske posisjon og behovet for å sikre at valutaen kan spille sin fulle rolle internasjonalt. Å fremme euroens internasjonale rolle er en del av Europas forpliktelse til en åpen, multilateral og regelbasert global økonomi.

Økonomiske sanksjoner kan ha uheldige effekter utenfor landene de rettes mot, som også utfordrer EUs kapasitet til å følge opp våre egne politiske forpliktelser. Derfor utvikler vi bedre mekanismer for å bistå og beskytte økonomiske aktører og gi dem støtten de behøver for å drive legitim virksomhet utenfor EU.

Vi europeere har ingen tid å miste, og vi har ikke råd til å være mindre innovative enn andre. Vi må fornye vår tilnærming til disse spørsmålene og engasjere oss mer aktivt med nye aktører i skjæringspunktet mellom teknologi og utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Dette er bakgrunnen for at EUs utenrikssjef Mogherini gikk sammen med direktører fra store teknologifirmaer for å lansere The Global Tech Panel, hvis hensikt er å sikre at internasjonale regler og etiske normer kan holde tritt med den rivende innovasjonen vi opplever. For å utnytte mulighetene dette skaper, må vi også ta sikkerhetsimplikasjonene på alvor, slik den nylige europeiske strategien for bruk av kunstig intelligens er et eksempel på.

For å oppsummere: Det å støtte regelbasert multilateralisme og en sterkere europeisk strategisk autonomi er ikke to motstridende målsettinger. Vi må øke vår motstandsdyktighet i møte med nye risikofaktorer, og Den europeiske union vil gjøre vårt for å fremme en regelbasert multilateral orden. Vi vil være å regne med som en handlekraftig aktør i en ustabil verden.

Artikkelen ble først publisert i "The Security Times".

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Viktig initiativ fra Arbeiderpartiet om opprinnelsesgaranti ordningen