Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et folk uten barn

Mye tyder på at vi har skapt et samfunn som i altfor liten grad legger til rette for barnefamiliene.

 Beleilig: Det kan være beleilig å vente med å stifte familie. Illustrasjonsfoto: Mostphotos
Beleilig: Det kan være beleilig å vente med å stifte familie. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Forskning viser at barnefamilier med vanlig inntekt kommer dårligere ut i skattesystemet, medregnet velferdsstatens kontantytelser, nå enn for 20 år siden. Relativt til de av oss uten barn, har de negativ kjøpekraftsutvikling. Det er et problem.

Fruktbarheten i Norge er nå nede i rekordlave 1,56 barn per kvinne. Ikke siden 1987 er det født færre barn per år. Spørsmålet blir dermed hvorfor utviklingen er som den er, og hva vi kan gjøre for å motvirke den.

Enkelte utfordringer er strukturelle. Etter en lang utdanning kreves det en viss tid i arbeidslivet før man har krav på enkelte støtteordninger. Dessuten ønsker ofte arbeidstaker å få fotfeste i arbeidslivet før man midlertidig trer ut for å få barn. Det kan være beleilig å vente med å stifte familie.

Et godt barnehagetilbud med fleksible åpningstider tilpasset brukerne kan bidra til å sikre foreldre trygghet. Regjeringen har gjort mye bra på dette området allerede. I 2018 hadde om lag 50.000 barn rett til gratis kjernetid eller redusert pris, og om lag 33.500 familier fikk innvilget gratis kjernetid eller redusert pris. Disse ordningene bør styrkes.

På samme måte kan fleksible arbeidstider og gode pendlerløsninger bidra til å redusere tidsklemma. Vi burde også gi familiene valgfrihet til å strukturere egen hverdag. Familien burde selv fordele foreldrepermisjonen, uten at staten la føringer på hvordan den skulle fordeles.

Fruktbarheten synker med alderen. Derfor må vi gjøre det mye enklere å kombinere familieliv og studier.

Vi må gjøre studiehverdagen for studenter med barn mer fleksibel, og strekke oss langt for at ikke rigide systemer hindrer foreldrene i studieprogresjonen. Vi bør bygge egne studentboliger tilpasset studenter med barn, og øke engangsstønaden for studenter som ikke kvalifiserer til foreldrepenger.

Minst like viktig er de økonomiske støtteordningene for familiene. Insentiver fungerer. Dersom det er økonomisk ubeleilig å få barn, vil folk få færre barn.

Annonse

Regjeringen er den første på en generasjon som har økt barnetrygden, og skal ha ros for det. Problemet er bare at det er veldig kostbart å gi alle familier, uavhengig av behov, en slik kontantoverføring. Beskjedne økninger monner lite, men koster mye. Behovsprøving av barnetrygden er heller ingen god idé. Det vil føre til mye byråkrati, og skape negative insentiver til ikke å øke egen inntekt.

"Løsningen er å skattlegge barnetrygden på lik linje med lønnsinntekten. På denne måten sikrer vi en omfordeling."

Løsningen er å skattlegge barnetrygden på lik linje med lønnsinntekten. På denne måten sikrer vi en omfordeling fra de som har lite behov for barnetrygden til de som trenger den mest, og kan samtidig øke den betydelig.

Kombinerer vi en slik omlegging av barnetrygden med et jobb-skattefradrag for foreldre med barn, vil vi stimulere både mor og far til å kombinere familie og karriere. De første årene av barnets liv er ofte familien i etableringsfasen, og har høye kostnader. Dette må vi som samfunn i større grad være med å kompensere for.

En satsning på barnefamiliene vil ikke bare bidra til å bekjempe barnefattigdom, det vil også styrke velferdsstatens bærekraft. For at folketallet skal øke er vi avhengig av at norske kvinner i snitt føder 2,1 barn.

Det er ikke grunn til å svartmale situasjonen fullstendig. Norske kvinner deltar i langt større grad i arbeidslivet enn kvinner i andre land. Dette vitner om at kvinner som ønsker å prioritere karriere har gode vilkår for dette i Norge, og det er bra.

Løsningen for fødselstall er ikke å sørge for at flere kvinner velger vekk egen karriere. Norske kvinner skal ha friheten til å velge det livet de selv ønsker. Punktum.

Løsningen må være å sørge for at barnefamiliene har et bærekraftig økonomisk fundament å bygge et liv på, og at de får hverdagen til å gå opp. En omfordeling fra de av oss uten barn til de av oss med barn ville være rett og rimelig gitt forskningen som viser at barnefamiliene har seilt akterut de seneste årene.

Den neste store velferdssatsingen må være en familiesatsning. Et folk uten barn er ikke noe å trakte etter.

Neste artikkel

Gjermundnes trenger nytt fjøs nå