Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er virkelig grasnæringene miljøverstinger?

Den nye regjeringen ønsker mer utmark på menyen, men det haster med å reparere skadeverket.

Ufortjent verstingstempel: Media flommer over av unyanserte innlegg om grasnæringene som miljøverstinger, skriver forfatterne av innlegget. Foto: Mostphotos
Ufortjent verstingstempel: Media flommer over av unyanserte innlegg om grasnæringene som miljøverstinger, skriver forfatterne av innlegget. Foto: Mostphotos

Økt bruk av utmarksbeite står på den nye regjeringens arbeidsliste. Skal dette lykkes bør det umiddelbart settes i verk tiltak for å rette opp skaden som forgjengerne la opp til i sin opplysningsstrategi for et bedre klima. Dette må prioriteres høyt - før både rekruttering av folk til næringa og selvforsyning av mat er en saga blott.

I klimaplanen som den forrige regjeringen la fram i sin stortingsmelding 13, utdypes en arbeidsfordeling mellom landbruksnæringa og regjeringen for redusert klimagassutslipp fra jordbruket. Arbeidsfordelingen har sitt utspring i en intensjonsavtale mellom regjeringen og jordbrukets organisasjoner fra 2019, og omfatter arbeid for økt opptak og redusert utslipp av karbon. Ett av regjeringens ansvarsfelt er å avvenne den norske forbrukeren fra inntak av kjøtt av storfe og sau.

Avtalen sier at regjeringens ansvar er å arbeide med forbrukerendringer som indirekte kan bidra til å redusere klimagassutslipp fra jordbrukssektoren. Ansvaret og virkemidlene utdypes i klimaplanen, og handler i hovedsak om å redusere matsvinn og å påvirke folk til å spise langt mindre rødt kjøtt.

Det er lett å enes om at det er et bærekraftig og godt tiltak å redusere matsvinn. Langt større uenighet er det omkring tiltaket som skal påvirke folk til å spise mindre ku og sau, og i stedet velge kylling og svin.

De lærde strides om hvitt og rødt

Kua og sauen er i de fleste sammenhenger definert som rødt kjøtt. Med grisen er det annerledes. Svinekjøttet er av og til hvitt og av og til rødt. Varsellampa lyser rødt for sau, ku og gris i nasjonale kostholdsråd, mens gris er hvitvasket i miljøsammenheng siden den ikke raper metan.

Kyllingen er hvit i begge leire siden den ikke kan bruke utmark og gras og følgelig ikke raper metangass. Det påstås også at den ikke fører til nevneverdige helseproblemer. De lærde strides både om det røde kjøttets helse- og klimaødeleggende effekt. Hvilket kunnskapsgrunnlag som vil dominere i opplysningsarbeidet framover, vil være avgjørende for selvforsyningen av mat i graslandet Norge.

Metodene som skal benyttes for å påvirke folk til å velge bort rødt kjøtt, skal ifølge klimaplanen bestå av «… fleire tiltak som verkar saman på tvers av sektorar». Videre står det at det er «… viktig at vi jobbar for å etablere gode vanar hos barn og unge for å redusere matsvinn og sikre eit sunt, klimavenleg og berekraftig kosthald.» For å oppnå resultat står det også at det er nødvendig med «…ein samansett og brei innsats…». Flere av innsatsområdene er beskrevet.

I rettferdighetens navn kan man ikke finne NRKs naturvitenskapelige program for barn, Newton, på lista over virkemidler. Likevel er statskanalens nye serie Ikke gjør dette mot klimaet, ett av mange tiltak som definitivt har som intensjon å bidra til målet om forbrukerendringer.

På en svært spekulativ måte brukes det retorikk som forsøker å skremme barn fra å spise rødt kjøtt: Hvis du ikke slutter å spise favorittmaten din, så kan det komme steinras langs veiene som knuser campingvogner og det som verre er. Animerte kyr og sauer som raper gass blir effektivt jaget bort.

Det forsøkes med dette å sette barn og ungdom opp mot norske matprodusenter som hver dag sørger for at butikken og kjøleskapet er fylt med leverpostei, spekepølse, ost, yoghurt og melk.

NRK-programmet er ikke en ensom svale. Media flommer over av unyanserte innlegg om grasnæringene som miljøverstinger. Til og med saueull er i EU foreslått merket som den minst bærekraftige råvaren for tekstiler.

Det er ikke vanskelig å se for seg at det kan bli svært utfordrende å rekruttere folk til grasnæringene dersom denne type tiltak skal iscenesettes fremover. Dette er fagfolk som bruker de norske ressursene til matproduksjon. Dette er fagfolk som historisk sett har satt sin ære i å forvalte naturen på best mulig måte, for å svare på samfunnsoppdraget om å skaffe innbyggerne norsk mat.

Nibio ønsker å følge utviklingen i folks holdninger til utmarksbasert sauedrift som en bærekraftig driftsform. Resultatene fra 2019 viser, ikke uventet, at de som er mest positive til driftsformen tilhører de eldste forbrukerne.

Forbrukerne har ulik oppfatning av kjøtt og ull fra norsk sau og lam som miljøvennlig mat- og klesproduksjon (e. Norsk Monitor 2019). Om de eldste forbrukerne også i framtiden vil være mest positive til driftsformen, kommer an på hvilket kunnskapsgrunnlag som legges til grunn for opplysningsarbeidet til barn og unge framover.
Forbrukerne har ulik oppfatning av kjøtt og ull fra norsk sau og lam som miljøvennlig mat- og klesproduksjon (e. Norsk Monitor 2019). Om de eldste forbrukerne også i framtiden vil være mest positive til driftsformen, kommer an på hvilket kunnskapsgrunnlag som legges til grunn for opplysningsarbeidet til barn og unge framover.

I den yngste aldersgruppa (15-24 år) mener 76 prosent at det stemmer nokså godt eller helt at kjøtt fra sau og lam representerer miljøvennlig mat- og klesproduksjon. I den eldste aldersgruppa (60-99 år) mener 91 prosent det samme. Hvordan vil dette bildet se ut i fremtiden? Dette kommer an på hvilket kunnskapsgrunnlag som skal være gjeldende når man utvikler virkemidler som skal påvirke folks matvaner.

Amazing Grazing

Nibio jobber med flere prosjekter som skal bidra med kunnskap som kan hjelpe forbrukerne med å ta valg på et reflektert og godt belyst grunnlag. Amazing Grazing er ett viktig prosjekt i så måte.

Prosjektet ønsker å påvirke diskusjonen og media sin omtale av bærekraft, og hvordan politikk blir formet. Å gi samfunnet en bedre forståelse av beitedyrs plass i norsk natur, betydning for klima og for god ressursutnyttelse er helt avgjørende.

Den nye regjeringen har i Hurdalsplattformen ambisjoner om å styrke samfunnsoppdraget til jordbruket ved å sikre Norges befolkning nok og trygg mat produsert på norske naturressurser.

Dette er et godt bærekraftig valg, men det haster med å sette i verk tiltak som gir forbrukerne mer nyansert kunnskap. Hvilket kunnskapsgrunnlag som vil dominere i opplysningsarbeidet framover, vil være avgjørende for selvforsyningen av mat i graslandet Norge.

Neste artikkel

En bærekraftig fremtid for Beskyttede betegnelser