Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er internett en menneskerett?

Utenfor tettbygde strøk må mange ta til takke med bredbånd med dårlig og uforutsigbar kvalitet.

Bredbånd: God bredbåndsdekning er en forutsetning for at flere skal kunne flytte ut av byene og kombinere hjemmekontor og pendling. Foto: Michael Folmer / Mostphotos

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter sier at ”Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.” FN har i senere år utdypet dette i forhold til Internett-tilgang og sensur, og advarer blant annet mot digitale skiller.

Bør ikke da Norge, som et av verdens rikeste land, et land som ligger langt framme teknologisk, med sterke demokratiske og sosialdemokratiske røtter og som medlem av FN, sørge for at alle husstander har tilstrekkelig god tilgang til Internett, nettopp for å unngå digitale skiller?

Hva betyr det for demokratiet når tilgangen til nyheter, informasjon, diskusjonsarenaer og tjenester begrenses til de som har god nok Internett-tilgang? Er ikke god Internett-tilgang enda viktigere for de som nettopp bor i spredt bebygde strøk og ikke bare kan stikke innom den lokale kafeen for å lese aviser og diskutere, og de som har behov for å ta utdanning på nettet fordi avstanden til skoler og universiteter er lang?

Er ikke dette nettopp viktig når stadig flere tjenester sentraliseres og lokale kontorer legges ned på grunn av effektivisering og digitalisering? Og hva betyr dette for de økende forskjellene i samfunnet?

"Tilgang til gode og sikre mobil- og bredbåndstjenester er en grunnleggende forutsetning for digitalisering i alle deler av samfunnet. Disse tjenestene vil blant annet få betydning for hvordan vi organiserer fremtidens helsetjenester, utdanning og arbeidshverdag." Det kan vi lese på regjeringens nettsider. Regjeringen har satt som mål at 90 prosent av Norges befolkning skal ha tilgang til høyhastighets bredbånd med hastighet på minst 100 Mb/s innen 2020.

Vi har ofte en begrenset mengde data vi kan laste ned, en mengde som veldig fort brukes opp, spesielt i en husholdning med barn.

Ved utgangen av 2018 hadde 82 prosent av husstandene på landsbasis et slikt tilbud, mens tallet er vesentlig lavere i spredtbygde strøk. I Ringebu kommune var tallet 37 prosent ved utgangen av 2018, mens i Oslo var tallet 98 prosent. Den offisielle dekningsrapporten sier at 100 prosent av husstandene i Ringebu kommune har tilgang til bredbånd, men halvparten har kun tilgang til mobilt bredbånd, eller fastlinje med dårlig kvalitet.

For hva er egentlig bredbånd? Telenor har leveringsplikt for telefontjeneste og digital elektronisk kommunikasjon til alle sluttbrukere "med fast helårlig bosetting eller næringsvirksomhet". Men hva har de plikt til å levere? I tettbygde strøk konkurrerer fibertilbydere og tjenestetilbydere slik at tilbudet blir godt og variert, og prisene blir lave. Forbrukere får TV-kanaler, streaming-tjenester, gaming, Internett-tilgang – alt over fiber, med god og forutsigbar kvalitet.

Utenfor tettbygde strøk må mange ta til takke med bredbånd med dårlig og uforutsigbar kvalitet, og vi har ofte en begrenset mengde data vi kan laste ned, en mengde som veldig fort brukes opp, spesielt i en husholdning med barn.

TV kan vi bruke parabol til, prate kan vi gjøre med telefon (hvis mobilnettet fungerer), aviser kan vi lese på papir (i alle fall de dagene den blir levert), og dataspill er ikke sunt uansett (ut og klatre i trærne!). Der det ikke finnes alternativ blir det heller ingen konkurranse, og prisen blir høy.

Annonse

Og betale må vi, for vi bruker Internett til "alt" og kan ikke lenger klare oss uten. I Ringebu kommune har nå alle elever i kommunal skole iPad, og selv om den ikke erstatter blyant, papir og bøker, er iPad et fantastisk supplement. Så lenge den har nett. Men den er altså avhengig av nett for at våre håpefulle skal få gjort leksene sine. Og hva skjer når noen har godt og noen har dårlig nett hjemme? Får vi da et sosialt og rettferdig skolesystem?

Sosiale medier og nettspill er viktige arenaer for kontakt med venner og omverdenen, særlig der det er store avstander. Beskjeder i alle sammenhenger gis på nettet. Nettbank og Vipps er uunnværlig, det finnes jo knapt bankfilialer lenger. Handel må gjøres på nett når butikker ikke lenger finnes i nærheten, værvarsling og kart er på nett. Velferdsteknologi skal redde oss når eldrebølgen skyller innover landet, men denne teknologien trenger også nett.

Private aktører vil aldri tjene penger på å strekke fiber innerst i Brekkom eller Venabygda.

De fleste må jevnlig innom Altinn, Digipost, e-post og portaler for forsikring og statlige og kommunale tjenester. Mjølkeroboten må ha nett, regnskap og dokumentasjonssystemer ligger i skyen, til og med sau og ku på utmark er på nett med radiobjøller!

Internett har en del utfordringer når det gjelder sikkerhet, kriminalitet, personvern, mobbing, manipulasjon av demokratiske prosesser, for ikke å snakke om store selskaper som tjener seg rike på å selge våre personopplysninger. Dette er utfordringer som må håndteres på mange plan. Og det bør være en menneskerett å kunne skru av e-post, Messenger, Facebook, etc. og slippe de konstante digitale forstyrrelsene. I dagliglivet er vi likevel helt avhengige av tilgang til Internett for så mye, mye mer enn vi tenker over.

Og vi trenger bredbånd med god kvalitet, men fiberutbygging i spredtbygde strøk er ikke kommersielt lønnsomt. Private aktører vil aldri tjene penger på å strekke fiber innerst i Brekkom eller Venabygda. Staten må derfor ta ansvar for at alle husstander får bredbånd over fiber eller tilsvarende kvalitet.

Vi er et langstrakt og mangfoldig land med rike naturressurser, noe som neppe blir mindre viktig i tida framover.

Infrastruktur i Norge er en av statens oppgaver og en av mange ting vi betaler skatt for. Ved å legge ansvaret for fiberutbygging på private aktører og kommuner med anstrengt økonomi, samtidig som både statlige, private og kommunale aktører presses til stadig hurtigere digitalisering, svikter staten sitt ansvar.

God bredbåndsdekning er en forutsetning for at flere skal kunne flytte ut av byene og kombinere hjemmekontor og pendling, og også for lokalt entreprenørskap. Med andre ord handler dette om å legge til rette for at flere skal kunne bo, leve og arbeide i distriktskommuner.

Ingen er tjent med at hele Norges befolkning bor i de største byene. Vi er et langstrakt og mangfoldig land med rike naturressurser, noe som neppe blir mindre viktig i tida framover. For å nyttiggjøre oss av og ta vare på naturressursene vi er så heldige å ha, trenger vi folk i hele landet.

Da trenger vi også infrastruktur i form av strøm, kollektivtransport, veier og ikke minst må vi ha pålitelig mobilnett og bredbånd med god kvalitet til en rettferdig og forutsigbar pris i hele landet, både i bygd og by, for 100 prosent av husstandene.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vindkraft - eit musepiss