Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er det mulig å få en mer forutsigbar landbrukspolitikk?

Er det for mye å be om en politikk som er mer langsiktig enn fem år frem i tid?

På setra: Uten et Tine som henter melka og uten noen som kjøper den i butikken, vil jeg ikke kunne drive seterdrift, skriver Cecilie Sørli. Foto: Mariann Tvete
På setra: Uten et Tine som henter melka og uten noen som kjøper den i butikken, vil jeg ikke kunne drive seterdrift, skriver Cecilie Sørli. Foto: Mariann Tvete

Etter å ha lest de siste dagers debatt rundt klima og mat, er det to ting som slår meg: For det første fører mange av utspillene til politikerne til mye uforutsigbarhet og usikkerhet i landbruket, og for det andre må det jo finnes en annen løsning på redusert kjøttforbruk enn å brakklegge 10 prosent av arealet og føre 5000 bønder ut i arbeidsledighet?

Klimakur 2030-rapporten slår fast at vi må omtrent halvere antall drøvtyggere og konsumet av kjøtt fra drøvtyggere og brakklegge deler av norske jordbruksareal. Jeg mener det er alt for overilt og altfor store tall, selv om vi absolutt burde redusere forbruket av kjøtt noe (som alt annet forbruk).

Men politikerne hiver seg på. Det umoderne kjøttet skal nå byttes ut med grønt og korn. Problemet er bare at det nettopp er blitt pøst ut millioner i støtte til nye store fjøs på flatbygdene, med politikernes velsignelse. De som bevilger investeringsmidler, Innovasjon Norge, er som kjent politisk styrt. De får føringer fra staten.

Bureiserne i forrige århundre, som var en stor velgergruppe i Arbeiderpartiet, ville ha snudd seg i graven om de hadde hørt de siste dagenes klimadebatt.

Bøndene selv har også har investert tungt i fjøsene i tillegg til maskiner og redskap som også er langtidsinvesteringer. For få år siden var Erna Solbergs "fremtidsbonde" en satsingsvillig bonde som ville øke produksjonen. Denne økte produksjonen av kjøtt, har, sammen med lavere forbruk, ført oss ut i storsatsinger og overproduksjon.

Regjeringen har også ved å prioritere stordrift, bevisst ført en anti-kanaliseringspolitikk, men nå skal dette altså snus tilbake igjen. "Landbruket må omstille seg", sier politikerne.

Er det for mye å be om en politikk som er mer langsiktig enn fem år frem i tid? Er det ikke urettferdig og sløseri å bruke masse ressurser og penger på å bygge opp store besetninger av drøvtyggere på flatbygdene, for så fem år senere si at "Nå må dere begynne å dyrke matplanter istedenfor"?

Jeg er for kanaliseringspolitikken, men jeg tenker at å prioritere matplanter på flatbygdene og beitedyr i distriktene, det skulle vært en klar og stødig politikk hele veien, istedenfor denne att-og-fram-politikken.

"En moderne landbrukspolitikk handler om å ta hele landet i bruk", sa Jonas Gahr Støre i 2014. Ett år tidligere uttalte Espen Barth Eide at "I Ap er det stor oppslutning om tollvern. Vi ønsker oss bærekraftige arbeidsplasser over hele landet".

Fornuftige standpunkt. Men, nå tar Eide en u-sving og sier det ikke kan utelukkes at 10 prosent av Norges dyrkbare areal skal legges brakk. (Og dermed 5000 bærekraftige arbeidsplasser over hele landet lagt ned som resultat.)

Bureiserne i forrige århundre, som var en stor velgergruppe i Arbeiderpartiet, ville ha snudd seg i graven om de hadde hørt de siste dagenes klimadebatt. Alt slitet de la ned for å bygge seg en arbeidsplass og rydde stein og skog for å dyrke mat, er tydeligvis ikke verdt mer respekt enn at politikerne presterer å foreslå at jordene skal gro igjen med kratt og skog.

Hvorfor kunne ikke Eide heller ha tatt initiativ til å øke selvforsyningen?

Annonse

Une Aina Bastholm er inne på viktige punkter om dette i Nationen 4. februar. Kan vi benytte denne muligheten til gjøre en innsats i å gjøre fôrseddelen til dyra mest mulig norsk? Øke bruken av grovfôr og beite og redusere på kraftfôret? Faset ut soya i foret? Hatt flere kastrater og færre okser? Senket ytelsen på melkekyrne og ha flere melkekyr og færre ammekyr? Hatt flere kyr og sauer av gammelnorsk rase?

Om det ikke hadde gitt en klimagevinst, så hadde det iallfall gitt en miljøgevinst, en solidaritets-gevinst, en kulturlandskaps-gevinst, en gevinst for det biologiske mangfoldet og bedre dyrevelferd. Samtidig som det hadde økt vår beredskap og selvforsyning, og opprettholdt arbeidsplassene, kulturarven og arealbruken i landbruket.

Vi kan ikke se oss blinde på kun CO2-ekvivalenter. Det finnes andre ting som er like viktige, selv om de er ganske fraværende i politikk og mediebilde om dagen.

Selv om det er gode grunner til å redusere forbruket av alle kjøttslag, med unntak av småfe der forbruket har stått stille siden 50-tallet, så må forbruket av rødt kjøtt være nok til at vi kan få brukt kalvene til melkekyrne og killingene til geitene.

Verdens mest melkedrikkende folk: finnene, har skjønt dette. I den finske veiledningen om bærekraftig kosthold står det at forbruket av rødt kjøtt bør senkes noe, men at man må spise nok storfe til å opprettholde melkeproduksjonen.

Jeg må si som melkeprodusent og seterbruker, at jeg uroer meg veldig for mediebildet om dagen. Melk og rødt kjøtt fremstilles som nærmest hovedårsaken til at klimaet forandrer seg, det føles ekstremt urettferdig og demotiverende. Samtidig ser jeg at veldig mange, som Bastholm, er positive til seterdrifta.

Jeg håper bare at folk forstår at uten et Tine som henter melka og noen som kjøper den i butikken, vil jeg ikke kunne drive seterdrift. Samme med rødt kjøtt. Vi må spise opp både osten, melkekua, melkegeita, kjeet og kalven.

Jeg håper politikerne klarer å holde hodet kaldt, selv om det stormer rundt dem og krigs- og katastrofe-overskriftene om kjøttforbruk lyser mot oss i media. Å kutte ut kjøtt fullstendig eller å legge brakk dyrka mark er ingen løsning på klimaproblemene.

Mange pelsdyrbønder turte endelig å satse på levebrødet sitt i 2017, etter at regjeringen samme år fastslo at pelsdyrhold med høy dyrevelferd skulle være en fortsatt del av norsk landbruk. Ett år senere fant regjeringen ut at det skulle det ikke være allikevel, og fikk gjennom et forbud mot pelsdyrhold. Slik kan vi ikke holde på!

Jeg er for en sterk statlig styring av landbruket og kostholdspolitikken, men politikken må være langsiktig og ta hensyn til norske ressurser.

Vi som jobber i landbruket er ikke arbeidstakere som kan skifte jobb annethvert år ettersom trender og markeder endrer seg. Vi kan ikke bytte produksjon nå og da etter hva som rører seg i mediene og kommentarfeltene.

Vi som sitter og teller på knappene og lurer på om vi skal investere i løsdriftsfjøs eller ikke, hvordan kan vi tørre å satse på noe som helst når vi ikke aner hva slags forbløffende påfunn og stunts myndighetene kommer med neste år, eller året etter der?

Vi trenger langsiktighet, stødighet og ro fremover nå. Ikke minst av hensyn til vår psykiske helse og arbeidsmoral.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Det ansvarlige er å redusere soyaavhengigheten