Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er årets villreinkvote på Hardangervidda en ny standard i norsk viltforvaltning?

Med villreinjakta nå straks i gang, har vi lyst til å oppsummere situasjonen rundt Mattilsynets inntog i norsk villreinforvaltning.

Her fra en tidligere villreinjakt ved Tynset. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
Her fra en tidligere villreinjakt ved Tynset. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix

«Det er ikkje å venta at ein skal få fullgode dyr av kalvane som gjekk ein slik dårleg start i møte. Fjellstyre og viltnemnder har gong på gong peika på dette overfor dei sentrale styresmaktene.» skrev Jakob Sæbø i «Vårt ansvar i naturen» fra Odda Jakt og Fiskelag på slutten av 1960 tallet.

Uttalelsen er også beskrivende for den kritikk som en rekke grunneiere, fagfolk fra flere disipliner og jegere har rettet mot årets fellingskvote på 6000 reinsdyrbukker på Hardangervidda i fremskutt jakt (jaktstart nå på lørdag 10. august istedenfor 20. august).

Før villreinjakta i 2019 sendes det i dag ut informasjonsskriv til jegerne på Hardangervidda der det står «Manglende CWD-prøve fra en felt bukk i år, vil måtte erstattes med CWD-prøver fra to voksne simler i 2020.» Med dette forskutterer man altså en kvote i 2020 som følger stikk motsatt logikk av det man har argumentert med i 2019. Man gjør dette før noen prosess for kvotefastsettelse har startet, og synes å forutsette at ordinære høringsrunder og klagetilgang ikke vil kunne påvirke villreinkvoten for Hardangervidda i 2020. Er denne trusselen berettiget og faglig begrunnet?

Med villreinjakta nå straks i gang, har vi som reaksjon på dette siste innspillet lyst til å oppsummere situasjonen rundt Mattilsynets inntog i norsk villreinforvaltning. Hva er det som foregår på Hardangervidda i disse dager? Hva er det prinsipielt viktige ved årets fellingskvote?

Chronic wasting disease (CWD) skyldes et lite protein som finnes naturlig hos reinen, men som blir endret hos dyrene som smittes. Det endrede proteinet (såkalt prion) er svært motstandsdyktig mot nedbrytning og kan finnes i jordsmonn fra kroppsvæsker og slakt i årevis.

Annonse

Den norske villreinen er sårbar for denne sykdommen, særlig stammer med lite innslag av tamrein slik som Snøhetta og Svalbard. CWD er ingen isolert reinsdyrsykdom, smitte kan overføres begge veier mellom rein og andre hjortedyr med samme type genvarianter som reinen (f.eks. elg og hjort). I Norge har CWD blitt påvist hos elg og rein, og medførte i vinter til nedskytning av hele villreinstammen på Nordfjella sone 1 for å kartlegge smitteforekomst (som viste seg å være ca. 1%) og begrense smittespredning.

Vi har skrevet om skadevirkningene årets skjeve bukkekvote vil ha for forplantning og næringstilgang hos villreinen. Vi har også skrevet om skadene stort jakttrykk så tidlig som 10. august vil ha på årskalvene i deres mest kritiske spiseperiode. Vi har påpekt at det ikke haster å føre frisk rein fra Hardangervidda tilbake til Nordfjella – fordi smitte fortsatt finnes i jordsmonnet der.

Og vi har antydet at den skadelige kvoten vil feile i sin hensikt: det vil nemlig ikke lykkes å ta ut de 1800 bukkene Mattilsynet ønsker seg, fordi dette utgjør omtrent alle bukkene over 2.5 år – som utover jakta trekker inn mot sentrum av flokkene og er vanskelig å få fri. Men det er ikke poenget: alt dette hadde flere grunneiere, jegere og lokale fjellfolk påpekt i høringene til villreinutvalget allerede før kvoten ble fastsatt – til tause ører.

I tillegg til neglisjering av velmente råd, ble det også fremsatt trusler om at hvis kvoten Mattilsynet ønsket seg ikke ble vedtatt, ville man iverksette motorisert vinterjakt på Hardangervidda av samme type som på Nordfjella sone 1 (dette står eksplisitt i vedtaksteksten fra Villreinnemda). En slik jakt ville være i strid med Dyrevelferdsloven, og da Miljødirektoratet endelig fastsatte kvoten kom det for en dag at trusselen om vinterjakt aldri var reell, det var ingen planer om slik jakt. Er de trusler som nå fremsettes om kvoten i 2020 overfor jegerne reelle? Og på hvilket hjemmelsgrunnlag hviler de?

Ansvarlige jegere står nå ved jakstart i skvis mellom god jaktpraksis og myndighet. Forvirrende nok er det ikke innført obligatorisk CWD prøvetakning ved elgjakt på Hardangervidda (elg er både smitteutsatt og kan representere smittekilde). Trass slike sprikende signaler fra faginstansene gjør det store trykket mot reinsdyrjegerne at de fleste i disse dager er på vei på jakt – riktignok med en bismak.

Diskusjonen om hvordan man skal begrense skadene fra årets jakt er vanskelig og opptar jegerne; mange sier de vil la de aller største bukkene gå fri i håp om å kunne bidra litt.

Det prinsipielle i situasjonen er viktig – hvem er det som skal ha siste ordet i villreinforvaltningen? Hvordan skal høy faglig standard, lokale forvaltningsinteresser og nasjonale smittehensyn ivaretas på en balansert måte? Om ikke annet har årets villreinkvote på Hardangervidda satt disse spørsmålene på dagsorden. Svarene må nå utredes, slik at neste års jakt kan få en bedre ramme.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Urovekkende om Mattilsynet