Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En suksesshistorie i norsk kulturminnepolitikk

Norges tekniske og industrielle kulturminner er en suksess som Stortinget må videreføre i 2020.

Kulturminne: Mæl stasjon på den nedlagte Rjukanbanen i Tinn kommune i Telemark. Foto: Paul Kleiven / NTB scanpix
Kulturminne: Mæl stasjon på den nedlagte Rjukanbanen i Tinn kommune i Telemark. Foto: Paul Kleiven / NTB scanpix

Framtida for Norges tekniske og industrielle kulturminner skal i 2020 trekkes opp i stortingsmeldingen om kulturminnepolitikken. Klima- og miljødepartementet vil trolig legge meldingen fram i vår. Stortingets behandling vil avgjøre framtida for de tekniske og industrielle kulturminnene. Vi legger her fram våre forslag og vurderinger for å videreføre en suksess i norsk kulturminnepolitikk

Bevaringsprogrammet for de tekniske og industrielle kulturminner ble etablert i 1997 med åtte anlegg og har gradvis blitt utvidet til 15. Programmets siktemål er å representere et nasjonalt tverrsnitt av kulturminner knyttet til Norges industrielle utvikling.

Et hovedpoeng har vært å bevare samlede anlegg som omfatter industri, boliger, støttefunksjoner mv., der hvert anlegg representerer et helhetlig industrielt, sosialt og kulturelt miljø. Vi har i programmet anlegg som Folldal gruver som representerer et helt lokalsamfunn med opp mot 100 bygninger inklusive rene industribygg.

De fleste anlegg er lokalisert utenom store byer og pressområder. De tidligere industrimiljøene f. eks på Aker Brygge og langs Akerselva i Oslo har blitt utviklet til helt annen bruk.

Programmet ble i desember 2019 evaluert av Agenda Kaupang. I rapporten sies det at tilskuddsordningen og bevaringsprogrammet har hatt en tilfredsstillende måloppnåelse. Tilskuddsordningen har gitt forutsigbarhet i utviklingen av anleggene. Rapporten fastslår at det er behov for en tilskuddsordning og for et fortsatt nasjonalt bevaringsprogram.

Evalueringsrapporten viser i sum meget gode resultater, og at dette programmet er en suksesshistorie i norsk kulturminnepolitikk. Det er ikke dagligdags med en slik uforbeholden positiv vurdering av resultatene av en tilskuddsordning og et bevaringsprogram. Hovedoppgaven ved videreføring av ordningen bør derfor være å holde fast ved de hovedlinjer som har sikret dagens suksess, og i tillegg legge grunnlaget for en videre utvikling.

Bevaringsprogrammet har blitt administrert på en faglig god måte i nesten 25 år av Riksantikvaren. Klima- og miljødepartementet har derimot vist manglende engasjement i de seinere år. Det viser seg blant annet ved at Solberg-regjeringen har foreslått å redusere bevilgningene vesentlig. Dette har blitt delvis rettet opp i Stortinget.

Annonse

Grunnlaget for suksessen har vært fastsettingen av et langsiktig nasjonalt bevaringsprogram fram til 2020. I dag er anleggene enten blitt fredet eller er under fredning.

Det er likevel slik at med dagens bevilgningsramme er tilskuddsordningen sterkt underfinansiert, noe som også er erkjent av Klima- og miljødepartementet i de to siste års budsjettproposisjoner. På fem store anlegg, Rjukanbanen, Odda Smelteverk, Haldenkanalen, Bredalsholmen dokk og fartøyvernsenter og Klevfos Cellulose og Papirfabrik, er det store investeringsbehov. Med dagens årlige bevilgningsnivå på 58 millioner kroner vil det gå minst 10–15 år før anleggene kommer i tilfredsstillende stand.

Ni av de 15 industrianleggene er organisatorisk knyttet til de konsoliderte museene og får over Kulturdepartementets budsjett tilskudd til museal virksomhet. Evalueringsrapporten fra Agenda Kaupang har en berettiget kritikk av KLD og KUD om manglende samordning mellom de to departementer på museums- og kulturminnefeltet. Det er kritikkverdig at retningslinjene fra 1996–97 ikke har blitt oppdatert.

Grunnlaget for suksessen har vært fastsettingen av et langsiktig nasjonalt bevaringsprogram fram til 2020. I dag er anleggene enten blitt fredet eller er under fredning. Bevaringsprogrammet har vært kombinert med en egen bevilgning over statsbudsjettet med et fast og forutsigbart tilskuddssystem.

Et hovedelement er støtten til FDV (forvaltning, drift og vedlikehold). Her gis det støtte til særskilte håndverkerstillinger som er helt sentrale både for å sikre et tilfredsstillende vedlikeholdsnivå på store og komplekse industrianlegg og for å videreføre den industrielle kompetansen. For det andre er det gitt tilskudd til større investeringer (istandsetting).

På de enkelte anlegg har det vært, og er et samspill med frivillighet og næringslivets organisasjoner, som har vært avgjørende for å utvikle anleggene videre. Fra 2021 vil administrasjonen av de tekniske og industrielle kulturminnene bli overført til fylkeskommunene, uten at mål og retningslinjer for delegeringen så langt er trukket opp.

Det er etter vår vurdering helt nødvendig at stortingsmeldingen baseres på en ny nasjonalt verneplan med en egen bevilgning over statsbudsjettet til tekniske og industrielle kulturminner. Dette mener vi bør være grunnlaget for fylkeskommunenes forvaltning fra 2021 der hovedtrekkene i dagens tilskuddssystem blir videreført for alle anlegg.

Det er fordeler med at de tekniske og industrielle kulturminnene i hovedsak administreres av fylkeskommunene og det er fordeler ved å desentralisere deler av fagkompetansen som i dag er knyttet til Riksantikvaren. En slik desentralisering gir økt mulighet til å knytte de tekniske og industrielle kulturminner sterkere til regionale prioriteringer. Hovedoppgaven for en økt desentralisering må likevel være å styrke og videreutvikle en overordnet nasjonal politikk for tekniske og industrielle kulturminner.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Det er nå du trenger avisen din – og den trenger deg