Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En stinkende penis

Det virker som om hele samfunnet virkelig har fått øynene opp for verdien av insektenes pollinering.

Frekk sopp: Soppen hadde grodd opp i løpet av noen timer, og var frekk nok til å ha et utseende temmelig likt en ekte penis. Foto; Roar Ree Kirkevold
Frekk sopp: Soppen hadde grodd opp i løpet av noen timer, og var frekk nok til å ha et utseende temmelig likt en ekte penis. Foto; Roar Ree Kirkevold

Skoleklasser og pensjonistforeninger har utflukter til parker som lar plenen gro til fordel for blomsterengene de håper skal åpenbare seg i rødt, hvitt og blått. Humlene skal surre. De lodne opportunistene som teoretisk sett burde falt til bakken som et lodd, flyr som aldri før.

Nå på ettersommeren kan det bli store oppslag av at noen finner utmattede eller til og med døde humler under et blomstrende parklindetre.

Hva har skjedd, spør vi? Hvorfor døde humlene mens de var på oppdrag for humlebolet sitt for å skaffe mat til sultne avkom? Hvis det er slik at landets mest plantede bytre, parklind, er en krysning mellom to lindetre-typer som gjør at det blir ubalanse mellom flora og fauna, så står vi gjerne på barrikadene for at borettslaget skal forby all parklind og heller plante noe annet.

Hva bør vi lære av historien om stanksoppen?

Noe vakkert som vi kan huke av for at folk elsker, og som humler og andre behårede skapninger skal dra nytte av.

Så plutselig i sommer dukket det opp en ny duft i nabolaget. Først trodde noen at det var den merkelige naboen som nettopp har invadert nabolaget med sine Lindex-kledde barn som hadde drept ett eller annet kjæledyr og bare slengt det fra seg til spott og spe. Ryktene surret som nesten bare humler skal kunne.

Det luktet søtt, emment og direkte råttent i sommervarmen. Noe måtte gjøres. Utegrillingen av rødt kjøtt sto i fare.

Det var da mysteriet ble oppklart. Ved den slitne stubben etter seljetreet som ble kuttet fordi det tillot seg å ha flere stammer fra samme rot, hadde det dukket opp tre «egg» som var halvveis begravd i bakkene. Alle hadde en læraktig overflate, og nå, helt plutselig, hadde det ene sprukket.

Opp strakte det seg noe merkelig. En sopp med hvit stamme og slimete mørkegrønn, nesten sort hode. Hele stedet stanket råttent som da noen brukte gift for å ta knekken på de skadelige rottene, og en av dem kvitterte ved å dø i luftekanalen til fellesrommet.

Soppen hadde grodd opp i løpet av noen timer, og var frekk nok til å ha et utseende temmelig likt en ekte penis. Provoserende i seg selv, selvsagt, men likevel var nok stanken verst.

Annonse

Folkene i nabolaget, i hvert fall dem som normalt tydde til skrevne kilder, fant ut at det stinkende nye bekjentskapet var en stanksopp. Dette uønskede individ ble til alt overmål pollinert av fluer. Spyfluer.

De tiltrekkes av den kvalmende stanken, og flyttet sædcellene, eller pollenet som man til nød kan kalle det, over på nye stanksopper der ute hvor normale mennesker ikke ferdes blant annet av redsel for grevlinger og skogflått.

Ett eneste trykk med støvelhelen og stanksoppen med de to ennå uutsprungne «eggene» ble historie. Heldigvis forsvant eimen i løpet av ettermiddagen og freden senket seg atter i borettslaget. Gassgrillene kunne tennes til naturens ære. Eller i hvert fall til ære for ferierende nordmenn og deres koner som hadde insektshotell i haven og tuja i hekken.

Hva bør vi lære av historien om stanksoppen?

Kanskje at vi mennesker i den «pene» delen av verden burde være litt forsiktige med å glorifisere naturen og redusere den til noe som vi tror er vakkert, loddent og velmenende.

For naturen kan lære oss mye. Ikke minst at vi lever på en planet hvor det også må foregå pollinering av stinkende peniser.

Kanskje vi mennesker må tørre å forsvare også det vi ved første øyekast ikke liker, og det vi ikke viser frem i selskapslivet.

La oss kutte tujahekken, droppe robotklipperen, og glede oss over naturens virkelige mangfold.

Vi mennesker er ikke universets midtpunkt. Hvis alle mann var døde, ville humlene fly som om ingenting var hendt, og stanksoppen fortsette sitt kretsløp helt uten å bry seg om vår skjebne.

Det er en forferdelig tanke helt til man forstår behovet for en litt mer ydmyk holdning til den egentlige naturen rundt oss.

Fortsatt god sommer.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vil ikke Venstre ha distriktsstemmene?