Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En bærekraftig fremtid for Beskyttede betegnelser

Merkeordningen har bidratt til samarbeid og anerkjennelse for mange produsentsammenslutninger.

Vil epledyrkerne i Hardanger bruke Beskyttede betegnelser i sitt arbeid med bærekraft i fremtiden? spør kronikkforfatterne. Foto: Kjersti Kildahl
Vil epledyrkerne i Hardanger bruke Beskyttede betegnelser i sitt arbeid med bærekraft i fremtiden? spør kronikkforfatterne. Foto: Kjersti Kildahl

Beskyttede betegnelser er 20 år. Innføringen, forvaltningen og bruken av merkeordningen har vært preget av et omfattende tilpasningsarbeid – helt siden tankene om å introdusere den i Norge ble lansert for om lag tretti år siden. Til tross for sin relativt modne alder, er ordningens identitet ganske lite kjent og neppe fullendt.

Beskyttede betegnelser muliggjør lovbeskyttelse av produktnavn for næringsmidler med spesiell geografisk opprinnelse, tradisjon og særpreg. Positive erfaringer med tilsvarende ordninger i EU-land var viktig for etableringen av Beskyttede betegnelser i Norge.

Merkeordningen har bidratt til samarbeid og anerkjennelse for mange produsentsammenslutninger. I dag har 32 norske og 3 italienske produkter lovbeskyttet produktbetegnelse i Norge. Fruktbygdene i Hardanger har flest, med beskyttelse for eple, sider, juice/eplemost, pærer, moreller og plommer.

Rekrutteringsarbeidet pågår fortsatt. I midten av mai skrev NRK at det nå er planer om å beskytte betegnelsene til produkter som kjøttkaker og brunost fra Norge, samt eplesider frå Sogn og fjellam frå Ryfylke. Arbeid med tilpasning av kontrollsystemer og revisjoner av eksisterende produktforskrifter er viktig for å sikre ordningen legitimitet hos både brukere og forbrukere.

Gjennom etterkrigstidens landbruksutvikling, samvirkemodeller, kjededannelser, egne merkevarer og internasjonalisering, har norsk matkultur endret seg. I forskningslitteraturen omtales fremveksten av alternative matkvaliteter på 1990-tallet for The quality turn. Beskyttede betegnelser har vært en del av denne vendingen, hvor tilpasningsarbeidet har dreid seg om å etablere en ny kvalitetsforståelse hos merkebrukere og forbrukere.

Denne forståelsen oppstår i koblingen mellom mat, mennesker og steder, også kjent som terroir. Det ser imidlertid fortsatt ut til at den norske matkulturen ikke fullstendig omfavner en slik kvalitetsforståelse, og særlig norske forbrukere har lite kunnskap om ordningen.

Om kvalitetsmerker er lite brukt i forbrukeres matpraksiser, er det også usikkert hvilken rolle Beskyttede betegnelser vil spille i fremtiden. Kan et stadig sterkere søkelys på sunne spisevaner og bærekraft vise vei?

I både den europeiske og norske modellen for beskyttede betegnelser har bærekraft vært relativt fraværende, eller implisitt. Nå foregår det imidlertid en revisjon av ordningen i EU. Målet er å inkludere bærekraft i større grad i økonomiske, sosiale og miljømessige forhold.

En bærekraftig fremtid for beskyttede betegnelser i Norge kan også være avhengig av en ny type tilpasningsarbeid, som setter merkeordningen i videre ramme. Under Embla Nordic food awards den 20. juni, var produsentsammenslutningen Ottar nominert i klassen beste matprodusent for sitt arbeid med potetsorten Gulløye.

Gulløye fikk beskyttet opprinnelsesbetegnelse i 2007, og i nominasjonen kunne vi lese at "Å utvikle sorter tilpasset klimaet og lokale dyrkingsforhold bidrar til økt grønn produksjon og selvforsyningsgrad, samt å ‘dulte’ matproduksjonen i en mer bærekraftig retning". Kan denne beskrivelsen inspirere i det videre tilpasningsarbeidet av Beskyttede betegnelser?

"I en ustabil verden med pandemi, krig og miljøkrise, vil argumentet for å velge produkter med Beskyttet betegnelse bli mer sammensatt."

Beskyttede betegnelsers identitet og rolle i Norge er fortsatt et ufullendt prosjekt i forhold til det opprinnelige målet om å etablere en kvalitetsforståelse tuftet på sammenvevingen av mat, mennesker og steder.

I en ustabil verden med pandemi, krig og miljøkrise, vil argumentet for å velge produkter med Beskyttet betegnelse bli mer sammensatt, og et nytt tilpasningsarbeid som inkluderer bærekraft, vil kanskje foregå i parallell. ‘Retten til mat’ ble nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter allerede i 1948.

I en norsk sammenheng kan vi retorisk spørre om retten til mat også er en rett til å kunne velge akkurat den maten man ønsker, når som helst, fra hvor som helst? Ifølge FNs organisasjon for mat og ernæring (FAO) er matsikkerhet når alle mennesker til enhver tid har fysisk, sosial og økonomisk tilgang til tilstrekkelig trygg og næringsrik mat.

Det vil si at de har et fullgodt kosthold som tilfredsstiller deres ernæringsmessige behov og matvarepreferanser som grunnlag for et aktivt liv med god helse. FAOs definisjon legger mye av ansvaret for matsikkerhet på produsentene, men forbrukere kan også ansvarliggjøres, og tilpasse sine smaker, preferanser og forbruksmønstre til en mer bærekraftig diett.

Norske forbrukere vil ikke basere sitt kosthold på produkter med beskyttede betegnelser i fremtiden. Ingen krever det. Kan ordningen likevel fungere som et matkulturelt kompass som retter oppmerksomheten mot norske bærekraftige matressurser?

Vil forbrukere kanskje velge produkter med Beskyttet betegnelse fordi smaken av lokal fortid også kan sette oss på sporet av en felles global og bærekraftig framtid?

Neste artikkel

Nye sider ved norsk matproduksjon