Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dyrevelferd vs. menneskeverd

VGs oppslag om bærplukkere i åkeren viser at for noen finnes det åpenbart ikke grenser for hvordan vi behandler arbeidstakere som landbruket er fullstendig avhengige av.

Arbeidsvilkår: Norsk landbruk er avhengig av importert arbeidskraft. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Arbeidsvilkår: Norsk landbruk er avhengig av importert arbeidskraft. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Uttalelsen er utarbeidet av styret, fagligpolitisk utvalg, samt skog- og jordbrukspolitisk utvalg i Byneset Arbeiderlag. Undertegnet Stig Klomsten, Torbjørn Graneggen, Ingrid Berg Selfjord, Tone A. Vorseth Graneggen, Sturla Søbstad, Kåre Bakk og Randi H. Aronsen.

Nå må seriøse bønder og matprodusenter være med på kampen.

Om dyrevelferden ikke ivaretas i landbruket får det reaksjoner. Da hagler bøtene, krav om utbedring og landbruksministre har for vane å kalle næringa inn på teppet. Nødslakt og tap av rett til å ha husdyr hører vi om med jevne mellomrom.

Om havbruksnæringa ikke følger opp dyrevelferd, er mattilsynet raskt på plass med reaksjoner i form av bøter på flere hundre tusen kroner som konsekvens. For kjæledyr er det sågar etablert egen kompetanse hos politi og påtalemakt for å sikre dyrevelferden.

Den mest ekstreme reaksjonen i norsk moderne tid er reaksjonen mot pelsdyrnæringa hvor ei hel næring kollektivt blir avviklet med bakgrunn i enkeltepisoder hos enkeltprodusenter.

Men! Når vi kommer til menneskeverdet, lønns- og arbeidsvilkår og HMS i deler av jordbrukssektoren for arbeidstakere, så virker det som det ikke finnes grenser for hvor umenneskelige og uverdige forhold det kan virke som vi aksepterer uten at det får reaksjoner eller konsekvenser.

VG har avdekket forhold som viser hvordan sårt tiltrengt arbeidskraft fra Polen utnyttes og misbrukes. At utenlandske arbeidstakere smugles ut av en ideell hjelpeorganisasjon fra åkeren til et «safe-house», involverer advokater og den polske ambassaden for å få de trygt ut av Norge er historier vi aldri kunne tenkt oss var mulige å finne i landet vårt i 2020.

Et slikt menneskeverd finner vi i land vi definitivt ikke ønsker å sammenligne oss med: land vi kritiserer på det sterkeste for denne type forhold og selv truer med sanksjoner og stopp på handelssamarbeid.

Vi kjenner ikke en eneste person som får mer sympati for jordbruket når slik behandling av andre mennesker avsløres.

Landbruket trekker fram andre lands store medisinbruk, manglende dyrevelferd, industrialisering, og bosetting i Distrikts-Norge som argumenter for moralsk og økonomisk støtte i opinionen. I jordbruksforhandlingene hører vi ofte argumentene om lønnsutvikling i forhold til norsk industriarbeiderlønn.

Annonse

Dette mister troverdighet og legitimitet når man ser avsløringene fra VG nå i sommer uten tydelige reaksjoner med konsekvenser.

Det er som forventet at Ap-leder Jonas Gahr Støre reagerer på saken. Vi er også glade for at statssekretær i justisdepartementet Guro Angell Gimse, er tydelig i sakens anledning.

Vi er derimot svært skuffa over landbruksministerens, Senterpartiets og ikke minst Bondelagets totale fravær i samfunnsdebatten omkring problemstillingen. At det ikke reageres på en slik sak fra store aktører i jordbruket må ligge som en lenke rundt foten på alle som ønsker å drive seriøst.

Jordbruket er ikke en ordinær «privat» næring, men ei næring som er avhengig av støtte i samfunnsopinionen. Mange av de politiske virkemidlene for jordbruket (som er grunnleggende for jordbrukets eksistensberettigelse i Norge) er dessuten innført på bekostning av andre interesser.

Et godt eksempel på viktigheten av god oppslutning i samfunnet er pandemien vi står midt oppi: i forkant av sesongen var det mange bekymrede produsenter som manglet nødvendig arbeidskraft til skogplanting, frukt- og grøntproduksjon. Storsamfunnet kastet seg rundt og fikk ordnet særbestemmelser for jordbruket.

De fleste produsenter leverer «i pluss» tilbake til storsamfunnet. Men når vi ser hvordan noen enkeltaktører velger å behandle sine ansatte og setter hele næringa i et svært negativt lys, så blir det vanskeligere å få med storsamfunnet på ny dugnad ved neste utfordring.

Likt med hvordan storsamfunnet reagerer på dårlig dyrevelferd, må vi også reagere på dårlige arbeidsforhold som klart bryter med grunnleggende menneskerettigheter i Norge, som avslørt her. Vi har noen forslag til tiltak:

1. Det statlige areal- og driftstilskuddet bør holdes tilbake og benyttes til å godtgjøre de arbeidere som åpenbart er berettiget en kompensasjon og erstatning.

2. I likhet med at aktører som ikke evner å ivareta god dyrevelferd mister retten til å ha dyr, bør useriøse aktører fratas retten til å ha ansatte – både utenlandske og norske arbeidere.

3. Som følge av at eksemplene fra jordbæråkeren dukker opp årlig, bør det før neste sesong etableres en ordning med regionale verneombud for jordbruket med virkning i sommersesongen. En forutsetning for å kunne få tilgang til utenlandsk arbeidskraft i fremtiden bør være at aktørene tilslutter seg en kontrollordning som vil sikre minimumskravene.

Vi kjenner ikke en eneste person som får mer sympati for jordbruket når slik behandling av andre mennesker avsløres. Mangelen på tydelig konsekvens og reaksjon provoserer alle. Om ikke næringa selv vil komme på banen og bidra med konstruktive og effektive tiltak vil storsamfunnet gjøre det. Så får vi håpe at det ikke går med frukt- og grøntprodusentene som det gjorde med pelsdyrnæringa.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kommuneøkonomi på jordet