Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dugnaden ingen vil snakke om

Bondefamilien bruker ekstern inntekt til å subsidiere kapitalkostnaden ved norsk matproduksjon.

Gir ikke god nok avkastning: Bondens vilje til å satse sin egenkapital er gull verdt for samfunnet, men da må samfunnet også si takk for at bøndene er med på dugnaden, skriver kronikøren. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase
Gir ikke god nok avkastning: Bondens vilje til å satse sin egenkapital er gull verdt for samfunnet, men da må samfunnet også si takk for at bøndene er med på dugnaden, skriver kronikøren. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase

Jeg har vært med på flere dugnader i mitt liv som jeg ikke har vært så motivert for. Da har det betydd mye at noen har gitt meg et anerkjennende klapp på skulderen for innsatsen.

I landbrukets egenkapitaldugnad prøver tvert i mot politikerne, godt hjulpet av partene i jordbruksforhandlingene, å forbigå dugnaden i stillhet.

Jeg setter opp noen titalls kalkyler årlig for unge bønder som skal overta gård ved familieoverdragelser. Jeg pleier å vise hvilken gjeld som kan betjenes med det overskuddet gården kan bidra med. For en familie som skal leve av gården uten noe bidrag av betydning fra andre inntektskilder, havner ofte mulig gjeldsgrad på 50 prosent av verdien av gården.

Det betyr altså at den som overtar må ha nær halvparten som egenkapital. Ingen unge mennesker har så stor egenkapital. De er derfor avhengig av at foreldrene setter ned prisen på gården til 50-60 prosent av full verdi.

I realiteten tar foredrene sin egen opparbeidede egenkapital og overfører den til neste generasjon. Hvis vi lar være å regne noen kostnad på denne egenkapitalen, får vi regnestykket til å gå opp.

Nå er det de færreste som skal leve av gården alene. Inntektsbidraget er en kombinasjon av inntekt fra gården og fra eksempelvis lønnsinntekt. Det betyr at jeg splitter opp beregningen for å vise hvor stor gjeld gården kan betjene og hvor stor gjeld de som overtar kan betjene gjennom sin lønnsinntekt.

De som skal overta, forstår tankegangen: Jeg overtar en næringsvirksomhet, men også en bolig. Da er det naturlig at deler av gjelden betjenes med private inntekter.

Men det hender at noen stiller meg følgende spørsmål:

Beregningen viser at lønnsinntektene våre kan betjene en gjeld på 4 millioner og gårdens overskudd betjener 2 millioner, til sammen 6 millioner kroner. Men av taksten på gården som er på 10 milllioner, utgjør boligens verdi bare 2,5 millioner kroner. Hva er det som er galt i regnestykket ditt?

Annonse

Det som er galt er at at det er et misforhold mellom bondens inntekt og avkastning på kapitalen. Bondefamilien bruker ekstern inntekt til å subsidiere kapitalkostnaden ved norsk matproduksjon.

I forbindelse med verdsetting av landbrukseiendommer, skriver departementet at det ikke skal «stilles krav om urimelig høy egenkapital». Samtidig er det fastsatt at verdiene skal beregnes ut fra en avkastning på 4 prosent.

Når vi kommer til en vurdering av bondens inntekt, finner vi ikke igjen denne vurderingen fra myndighetenes side. Ved å undertrykke det som er normale forventninger om avkastning, forutsetter de egentlig at bonden har en stor andel egenkapital som han ikke kan forvente avkastning av.

Bonden er altså med på en enorm dugnad ved å stille sin egenkapital gratis til rådighet for å produsere trygg og rimelig mat til befolkningen. Ikke bare er dette en løpende, årlig betraktning, men noe som må legges inn som en forutsetning ved et generasjonsskifte: Avtroppende generasjon må overføre en stor del av sin egenkapital til neste generasjon. Det kaller vi et familieavslag (mange kalte det åsetesvalg før), gave eller forskudd på arv.

Det viser seg å være nødvendig, fordi den som overtar ikke vil få en inntjening som gir tilstrekkelig avkastning på kapitalen.

Hva er så grunnen til at politikerne ikke ønsker å sette ord eller tall på egenkapital?

Jeg husker godt da jeg på jordbruksskolen lærte begepene «lønnsevne» og «forrentning». Begrepene innebærer at vi enten må ta standpunkt til hvilken rente kapitalen skal ha, eller vise hvilken avkastning som er igjen til kapitalen etter en fornuftig timelønn.

Da jeg spurte lærene hvorfor ikke disse begrepene ble brukt så mye i praksis, fikk jeg til svar at ingen ønsker å presentere ekstremt lave eller negative tall.

Ved å innføre begrepet «Vederlag til arbeid og egenkapital» slipper vi å ta standpunkt til verken timelønn eller avkastning av kapitalen. Men samtidig sier svaret oss ingenting. Du finner ingen annen sammenheng i økonomien hvor man slår seg til ro med et så upresist resultatmål.

"Du finner ingen annen sammenheng i økonomien hvor man slår seg til ro med et så upresist resultatmål."

Skal vi konkludere med at det er greit at vi glemmer avkastningen på egenkapitalen? Som økonom må jeg svare den enkelte bonde et klart nei. Egenkapitalen i landbruket er svært bundet, med liten mulighet til å bli frigjort til investeringer. Det betyr at bonden må låne penger for å foreta en nødvendig utvikling av matproduksjonen. Og lånte penger krever at investeringen må gi en god kapitalavkastning.

Bondens vilje til å satse sin egenkapital er gull verdt for samfunnet, men da må samfunnet også si takk for at bøndene er med på dugnaden. Den ærligste måten å gjøre det på er ved å bruke økonomisk begrep som synligjør realitetene.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

En luftig utlysing