Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Drøvtygger og klimaeffekt

Klimautslippene fra norske drøvtyggere er ikke ubetydelige, men de er også misforståtte.

Drøvtyggere som sauen blir ofte en syndebukk i klimaregnskapet, men det finnes mer enn én måte å telle en sauefjert på, skriver kronikkforfatterne. Foto: Paul Kleiven/NTB Scanpix
Drøvtyggere som sauen blir ofte en syndebukk i klimaregnskapet, men det finnes mer enn én måte å telle en sauefjert på, skriver kronikkforfatterne. Foto: Paul Kleiven/NTB Scanpix

I forbindelse med den pågående debatten om krav til reduserte klimagassutslipp fra jordbruket, der drøvtyggeren får særlig fokus, er det verdt å minne om tre forhold.

Det første er at oppmerksomheten den norske kua og sauen får i klimasammenheng neppe er proporsjonal med andelen av utslippene de faktisk står for. Jordbruket totalt sett står for drøyt åtte prosent av årlige norske klimagassutslipp, og metanutslipp fra husdyr står for rundt halvparten av dette, altså ca. fire prosent årlig.

I realiteten er det ikke fire prosent av utslippene, men fire prosent av den anslåtte klimaeffekten av norske utslipp, som benevnes med CO2-ekvivalenter. Fordi metan er anslått å være en 25 ganger sterkere klimagass enn CO2, regnes metanutslippene om til CO2-ekvivalenter ved å multiplisere mengden metanutslipp med en vektfaktor på 25.

Det vil si at norsk jordbruks utslipp på 100.000 tonn metan regnes om til 2,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter ved hjelp av denne vektfaktoren. Det er også verdt å merke seg at utslipp fra ville drøvtyggere ikke bokføres i utslippsregnskapet.

Det andre forholdet som det er viktig å være klar over, er at de positive klimabidragene fra jordbruket ikke bokføres i jordbrukssektoren. Jordbruket får ikke noe «fratrekk» for karbonlagring i beitearealer og dyrket mark, siden dette bokføres i sektoren «skog og andre landarealer». Denne sektoren vil få sitt eget utslippsmål for 2030 i Norges klimasamarbeid med EU.

Dermed kan ikke de positive bidragene fra jordbruket bidra til å oppfylle Norges utslippsmål i ikke-kvotepliktig sektor. Jordbruk er den nest største utslippskilden i ikke-kvotepliktig sektor etter transport. Beitemarkas albedo (refleksjon av solinnstråling) blir ikke hensyntatt i utslippsregnskap.

Et tredje forhold som er for dårlig håndtert, er at metan har en mye kortere levetid i atmosfæren enn CO2. Levetiden er beregnet til rundt 12 år. Karbondioksid derimot, har en levetid på opptil 200 år, altså nesten tilbake til den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet. I grunnlagsrapportene til FNs klimapanel har man hele tiden vært klar på at det er betydelige svakheter ved å bruke vektfaktorer for å sammenstille utslipp av klimagasser med ulik levetid til CO2-ekvivalenter. Likevel blir vektfaktorer sett på som nødvendig verktøy for å vurdere klimatiltak opp mot hverandre. For eksempel vil Norges 2030-mål bli gitt i CO2-ekvivalenter, som også er regjeringens utgangspunkt for forhandlingene med jordbruket om en klimaavtale.

Annonse

Med bedre kunnskap og beregningsmetoder knyttet til metans levetid, karbonlagring og albedoeffekt vil vi etter hvert få et mer helhetlig bilde av drøvtyggerens komplekse rolle i klimasystemet.

En nylig publisert studie fra Oxford har imidlertid foreslått en justering av den gjeldende vektfaktormetodikken, som skal ta mye større hensyn til metans korte levetid versus CO2. Hovedforfatter er Myles Allen, som også er en av forfatterne bak 1,5-gradersrapporten til FNs klimapanel.

Denne metodikken, kalt GWP*, tar hensyn til følgende vesentlige forskjell mellom metan og CO2: Mens et konstant utslipp av CO2 fører til akkumulering av CO2 i atmosfæren og en stadig økende klimapåvirkning, fører et konstant utslipp av metan til en konstant konsentrasjon i atmosfæren og dermed ingen økende klimapåvirkning. Årlige utslipp av klimagasser er derfor ikke et godt mål på klimaeffekt.

Å endre retningslinjer for beregningsmetodikk i FNs klimapanel er en møysommelig prosess, men Myles Allen tar til orde for at GWP*-metodikken allikevel kan brukes av nasjonale myndigheter som et mer presist verktøy for politikkutforming.

Mens Norges totale klimagassutslipp har økt med 2,4 prosent siden 1990 (startår for rapporteringen), har metanutslippene fra jordbruket vært rimelig stabile. Det vil si at konsentrasjonen av CO2 har akkumulert jevnt i perioden, mens metankonsentrasjonen som skyldes norske drøvtyggere er stabil grunnet metans korte levetid.

Norske drøvtyggeres klimapåvirkning blir derfor lavere enn de fire prosent av årlige norske utslipp som man i dag opererer med. For å få et mer presist estimat på drøvtyggeres klimapåvirkning må vi derfor regne på hvordan utslippsbildet blir ved bruk GWP*-metodikken.

Med bedre kunnskap og beregningsmetoder knyttet til metans levetid, karbonlagring og albedoeffekt vil vi etter hvert få et mer helhetlig bilde av drøvtyggerens komplekse rolle i klimasystemet. Da ville man også fått et anslag på drøvtyggernes netto påvirkning på klimaet.

Før vi vet mer, er det ikke grunn til å trekke forhastede konklusjoner om klimatiltak som svekker bruk av drøvtyggerens unike evne til å utnytte arealer vi ikke kan dyrke menneskemat på.

Neste artikkel

Hvem passer på landskapet?