Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dr. Stordalens resept

Min kloke mor lærte meg at det er ufint å mistro folks motiver. Likevel, vi gjør ingen noen tjeneste om vi ikke undersøker hvorfor de ytrer seg slik de gjør.

Jeg vil hevde at bruken av lokaltilpassede, beitende drøvtyggere er hensiktsmessig sett i et miljøperspektiv, skriver Erik Røed. Foto: Erik Røed

Det er prisverdig at noen uselvisk bruker sine egne ressurser for å løse vår tids store utfordringer. Gunhild Stordalen og EAT-Lancet-kommisjonen spør betimelig om verden virkelig har kapasitet til å brødfø 10 milliarder mennesker uten å samtidig ødelegge sivilisasjonen.

Rapporten byr oss alle på gode og kloke råd for mat, helse og miljø. Ingen av dem er nye oppfinnelser, men gode ting kan vel ikke sies for ofte: Spis maten hjemme, ikke kast spiselig mat, kjøp matråstoffer som fremmer biodiversitet og som er skånsomt produsert, planlegg matstellet, vær moderat med porsjonene og ikke spis for mye kjøtt. Mange har hengt seg opp i at «for mye kjøtt» er alt over det som får plass i et fingerbøl, men det er vel like absurd å spise hamburgere på 350 gram?

Hva er da så galt med denne rapporten? Jeg velger å tro at idealistene bak den har gode intensjoner. Men EAT Foundation har nesten samtlige av verdens største produsenter av prosesserte matvarer, sprøytemidler, kunstgjødsel og dyrefôr i ryggen, gjennom det som kalles FReSH Initiative. Virker det ikke kontraproduktivt at de som har skapt det rådende matproduksjonsregimet, det som har vært med på å gjøre folk tjukkere, finansierer EAT?

Norske Yara er på listen, sammen med Bayer/Monsanto, BASF, Kellogg´s, Nestlé, DuPont, Unilever, og trettiognoe andre multinasjonale konserner, selskaper som kontrollerer svært mye av måten mat produseres på i verden.

Hva i huleste trenger de EAT-Lancet, Gunhild Stordalen og 36 forskere til? Har de kanskje sett lyset, og vil de endre utviklingen de selv har gått i bresjen for? Står de fram for å betale avlat?

Tru´kke det.

Vi kan undersøke hvert enkelt av disse selskapene, og hvis du klarer å sortere ut konspirasjonsteoriene du støter på, vil det garantert likevel være nok igjen til å få rynkete øyenbryn.

Det mest logiske stedet å begynne å grave, er i jorda. Det er til å undre seg over at ingen forskere med matjord som spesiale finnes i forskerteamet bak EAT-Lancet-rapporten. Ekspertisen er konsentrert rundt samfunnsmedisin, klima og miljø og ernæring. For meg er det en alvorlig svekkelse av rapporten, at den kritiserer rådende jordbrukspraksiser uten å vektlegge jordbiologien, selve basisen for å produsere mat.

Samtidig som industrien trenger EAT for å grønnvaske sine virksomheter, trenger EAT industrien til å finne sexy teknoløsninger.

Annonse

Forklaringen er antakelig enkel, og virker å følge de samme skillelinjene vi finner igjen i landbruksakademia: kjemikerne og fysikerne mot biologene.

Stikkord for deg som vil se det på aller enkleste vis: sprøytemidler, GMO, volumøkning og monokultur beskriver den ene siden, mens tradisjonell, kretsløpsbasert, regenerativt landbruk og respekt for matjorda er på den andre.

Et eksempel på at EAT-rapporten har tatt valg som virker gunstige for de største aktørene innen agrokjemi, er at den nedvurderer kjøtt fra grasbeitende dyr. Soja finnes som komponent i mye av verdens kraftfôrblandinger, men da aller mest i fôr beregnet på svin og kylling. Legg merke til at Cargill, en av sponsorene i FReSH-initiativet, er blant verdens største produsenter av sojabønner i Amazonas. Sojabønneproduksjonen her går i hovedsak til kraftfôr, og eksporteres også til Norge, men den aller største andelen går til å produsere grisekjøtt. Kinesiske industrigriser får 70 prosent av sojaen som dyrkes i Brasil! Representerer det noen løsning for menneskehelse og klima?

Ku og sau i Norge kan – og bør – hovedsaklig spise gras og buskas, ikke langreiste korn og belgvekster. Dyra har dokumenterte helsemessige fortrinn av å være beitedyr, og det har også matproduktene vi får i andre enden. EAT oppfordrer oss til å bruke belgvekster som proteinkilde, og det virker i utgangspunktet besnærende at vi kan spise soya uten at de har gått omveien om dyremagen først, men det er ikke entydig at det gir noen som helst klimaeffekt eller helsegevinst, i følge organisasjoner som Sustainable Food Trust i England.

Jeg vil derfor hevde at bruken av lokaltilpassede, beitende drøvtyggere er hensiktsmessig sett i et miljøperspektiv. Det er fordi drøvtyggere – også ville hjortedyr – er en nødvendig del av klodenes mangfoldige økosystemer av beiteland. Da snakker vi om savanner, pampas, prærier, tundra og stepper, for ikke å glemme våre skandinaviske diverse skog- og heilandskaper. Som økosystemer betraktet, er disse under et større press for ødeleggelse enn regnskogene, ifølge Andrea Basche i Union of Concerned Scientists og andre.

Som karbonlager og klimastabilisatorer er de viktige for framtiden vår, og for matproduksjonen uvurderlig. Dyra, forutsatt at de får tilgang til disse beitene, er vår garantist for at disse viktige økosystemene består. At det i rapporten ikke legges vekt på den mer hensynsfulle matproduksjonen, får meg til å undres om de har valgt å overse den, eller om de ikke har hatt kompetanse til å forstå den?

Det er vanskelig å tenke seg at menneskeheten skulle redusere kjøttkonsumet så radikalt som EAT-Lancet foreslår, uten å gire opp monokulturelt landbruk, hodeløs genmanipulering og et enda mer globalisert matdistribusjonssystem.

Det er her vi møter deltakerne i FReSH-initiativet igjen: Unilever katalyserer sojaolje til smørerstatningen «I can´t believe it´s not butter» og Cargill går i bresjen for å lage laboratoriekjøtt med aminosyrer fra sojabønner – applaudert av EAT. Bayer/Monsanto står også klar med komboprodukter som «Round-up Ready» (genmodifiserte frø som tåler sprøytemidler) og Round-Up sprøytemidler.

Du trenger ikke å være vitenskapsperson selv for å ta stilling: Slik matproduksjon blir aldri annet enn ensartet, biologisk fattig og sårbart! Samtidig som industrien trenger EAT for å grønnvaske sine virksomheter, trenger EAT industrien til å finne sexy teknoløsninger.

Sist søndag skrev jeg i magasinet Harvest om at alle som ytrer seg på et så betent samfunnsfelt som matproduksjon og matkonsum, har en agenda («Spis noen som spiser gras»). Din agenda er enkel: Du ønsker god og sunn mat, samtidig som du ikke vil ødelegge for barn og barnebarn. Det regenerative landbruket kommer nemlig nedenfra, fra bøndene og de matglade selv. Her er forbrukerne selv sponsorer, de som opplever at det ikke finnes fnugg av kjærlighet til mat i den teknologiske tilnærmingen EAT har valgt seg. Matproduksjon er kompleks biologi i sitt vesen, langt mer enn kalkulerbar kjemi.

Min mor ba meg om å ikke mistenke folks motiver. Men hun sa også at regelen ikke gjelder for andre enn folk. Multinasjonale konserner er ikke folk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

For lett på gassen