Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Domstolkommisjonen og Nationen

Større faglige miljøer og lik rettssikkerhet er målet.

Utsatt: Hammerfest tingrett kan bli fusjonert. Foto: Ole Berg-Rusten/NTB Scanpix

Nationen har viet mye plass til Domstolkommisjonens delutredning om struktur, både redaksjonelt og i kommentarer og debattspaltene. Det er fint at kommisjonens rapport vies oppmerksomhet, men jeg er overrasket over at Nationen og flere andre aviser ikke går inn i kjernen av kommisjonens begrunnelser, men har all oppmerksomhet rettet mot at det foreslås færre tingretter.

Uavhengige domstoler som ikke har bindinger til noen parter og som likebehandler folk, er en hovedpilar i et demokratisk samfunn. Derfor kalles domstolene den tredje statsmakt. For å beskytte rettstaten er dommere uavsettelige (bortsett fra ved grove tjenesteforsømmelser), og den enkelte dommer er i rettsavgjørelser uavhengig. En domstolleder kan ikke gi beskjed til «sine» dommerne om hvordan enkeltsaker bør dømmes.

Tingrettene er de viktigste domstolene i Norge, fordi det er her de aller fleste sakene avgjøres. De færreste ankes. Tingrettene er alminnelige domstoler, det vil si at de behandler alle type saker, som straffesaker, barnevern- og barnefordelingssaker, tvister mellom private, eller mellom private og det offentlige, og mer eller mindre kompliserte økonomiske saker.

I utredningen viser kommisjonen hvordan sakene er blitt mer komplekse. Dommerne skal forholde seg til internasjonale rettsakter, og til personer som må ha tolk og som har annen kulturell bakgrunn og rettsoppfatning enn det som er tradisjonen i Norge. Økonomiske saker kan være svært kompliserte, og dommerne møter i økende grad spesialiserte advokater.

Annonse

Større domstoler kan lettere tilpasse seg denne utviklingen fordi de er mange nok til å kunne ha et faglig fellesskap og kunne ha en viss spesialisering. Det er også et viktig rettssikkerhetsprinsipp at de som møter i retten ikke skal kunne beregne hvilken dommer som tar saken. Dommere skal tildeles etter et visst tilfeldighetsprinsipp. Å opprettholde et tilfeldighetsprinsipp sammen med en viss spesialisering lar seg ikke gjør i de mindre domstolene.

Som det også pekes på i utredningen, er rekrutteringsgrunnlaget svakt ved mange av de mindre domstolene. Lav sakstilgang gjør også at de i for stor grad må lene seg på bruk av dommerfullmektiger. I utredningen beskrives det hvordan dommerfullmektiger i de mindre domstolene blir tildelt oppgaver som burde vært håndtert av embetsdommere. Det gjelder for eksempel i barnesaker som er svært inngripende i manges liv. Det er også flere eksempler på at dommerfullmektiger må fungere som sorenskrivere, fordi sorenskriveren av en eller annen grunn har et lenger fravær.

Rettssikkerhetsmessig er dette uholdbart, men gjøres for at domstolen skal kunne holde åpent. Dommerfullmektigene er flinke, men de har opplæringsstillinger, tilsvarende som lærlinger i håndverksbedrifter og turnusleger på sykehus. Man setter ikke en turnuslege til å vikariere som sjefslege.

Domstolene har et veldig godt utgangspunkt, de nyter høy tillit i befolkningen, en tillit det er viktig å bevare. Forbedringer bør derfor gjøres før tilliten svikter. Brukerundersøkelsen kommisjonen har fått gjennomført, viser en viss tendens til at tilliten til domstolene er høyere i byer og tettbygde strøk enn i andre deler av landet. En slik tendens bør ikke bli forsterket.

Dette er noen av de problemområdene som omhandles og dokumenteres i rapporten, og som er helt fraværende i Nationens dekning og kommentarer. Etter kommisjonens syn er det avgjørende at rettsikkerheten i Norge forblir på et høyt nivå, og at den er like god i hele landet. Det er fare for at det ikke blir tilfellet hvis man lar strukturen fortsette som i dag. De større domstolene vil utvikle og tilpasse seg, mens de mindre fort blir hengende etter. Det rettssøkende publikummet i distriktene fortjener ikke det.

Kommisjonen foreslår to grep. Det ene er å slå sammen rettskretser, det vil si slå sammen flere domstoler til større organisasjonsenheter som vil dekke større geografiske områder. For eksempel slå sammen seks tingretter i Innlandet til én felles tingrett. Det andre vi foreslår er at tingretter skal kunne ha fast bemannede avdelinger på flere geografiske steder. For Innlandet foreslås det bemannede avdelinger i Gjøvik og på Tynset i tillegg til hovedkontor på Hamar. Ved å ha større organisasjoner for større geografiske områder og noen geografisk spredte avdelinger vil en både få mange dommere å trekke på, samtidig som en har tilstedeværelse på mindre steder. Dommere i Hamar kan f.eks i perioder fungere på Tynset for at befolkningen der skal få en større variasjon i dommere de møter, samt når det der er behov for dommere med en viss spesialisering.

Det viktigste vi foreslår er å etablere større organisasjoner og rettskretser. Det vil gi en langt større fleksibilitet enn i dag, og gi rom for en viss spesialisering samt større fagmiljøer for dommerne. Så vil det være et økonomisk prioriteringsspørsmål om Stortinget og regjeringen ønsker å opprettholde flere geografiske avdelinger enn det kommisjonen foreslår. Ved vårt forslag vil 95 prosent av befolkningen få en reisetid til tingretten på to timer eller mindre. Videre er det slik at domstoler kan reise ut og sette rett andre steder enn der det er tinghus, noe som også gjøres i dag.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Den tredje statsmakt og domstolskommisjonen