Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Distriktsutvikling – snu på flisa!

Kommende distriktspolitiske diskusjoner bør ha et annet og sunnere grunnperspektiv enn fokus på å bevare støtteordninger: Hvordan kan distriktene så langt det er mulig leve av egen innsats og egne innsatsfaktorer?

Verdiskaping: Lokalsamfunn bør få en rettmessig, lovfestet andel av den verdiskapingen som deres naturressurser, arealbruk og naturinngrep gir opphav til. Foto: Jan Kåre Ness/NTB scanpix
Verdiskaping: Lokalsamfunn bør få en rettmessig, lovfestet andel av den verdiskapingen som deres naturressurser, arealbruk og naturinngrep gir opphav til. Foto: Jan Kåre Ness/NTB scanpix

Norsk distriktspolitikk må sies å ha vært og å være vellykket – sammenliknet med mange andre land. Gjennomgående politisk regulering – utjevning og omfordeling av ressurser via statlig utjevningssystem, støtte- og tilskuddsordninger - oppfattes av de fleste som kjernen i vår distriktspolitikk. Dette systemet imidlertid er under økende press.

Oljeinntektene går ned, og internasjonale avtaler blir stadig mer begrensende for støtte- og tilskuddsordninger. Et stadig mer aktuelt spørsmål blir: Hvordan kan vi innenfor disse nye økonomiske og juridiske rammer innrette distriktspolitikken slik at vi sikrer bærekraftige og robuste, selvgående lokalsamfunn som med glede bygger opp om nasjonale mål for velferd, klima og miljø? Og slik videreføre en av vårt lands største verdier – bosetting over hele landet?

Regjeringen har satt ned to utvalg som skal se på henholdsvis næringsutvikling og demografisk utvikling i distriktene. Distriktsnæringsutvalget ledes av tidligere Hydro-sjef, Svein Richard Brandtzæg, og undertegnede er utvalgsmedlem. Demografiutvalget ledes av tidligere stortingspolitiker og statsråd for Høyre, Victor Normann. Jeg ser frem til å bidra i dette arbeidet og har store forventninger til de to NOU-ene som skal være ferdige i løpet av 2020. Samtidig vil jeg påpeke noen sammenhenger og synspunkter på grunnleggende forutsetninger og tankegang rundt distriktsutvikling. Begge utvalgene bør ha som mål «å snu litt på flisa» og å se nye perspektiver enn de som er fremherskende i den offentlige debatten.

Lokal foredling av naturressurser var nettopp grunntanken da man anla vannkraftregimet for hundre år siden, hvor ressursdistriktene ble gitt en direkte og lovbestemt rett til en andel av verdiskapingen – en ærerik del av nasjonsbyggingen! Overføringer og utjevninger skal sørge for mest mulig like levekår over hele landet, men det må komme etterpå, som en statlig «restoppgave». Jeg mener distriktspolitikkens første linje bør være som i økonomien ellers: Verdiskaping basert på egne krefter og egne ressurser først, deretter utjevning gjennom tilskudd og overføringer. Dette står i kontrast til den mer allmenne grunntanke i distriktspolitikken: Utjevning først, uten verdiskapingsprinsippet i bunn!

Dette vil kreve nytt politisk fokus. I et debattinnlegg i Dagbladet 14.10.19, «Naturressursenes forbannelse», skriver styret i Naturressurskommunene om viktigheten av institusjonelle ordninger rundt industriell bruk av lokale naturressurser – at berørte lokalsamfunn får en rettmessig, lovfestet andel av den verdiskapingen som deres naturressurser, arealbruk og naturinngrep gir opphav til. Det være seg olje og gass, vannkraft, vindkraft, havbruk, utmarks- og mineralressurser, turisme og reiseliv for å nevne noen. Etter ytelse-mot-ytelse- og forurenser-betaler-prinsippet. Eller det mer moderne «natural-resource-user pays principle», som er nedfelt i naturmangfoldloven §11.

Annonse

Norge er naturressurslandet fremfor noen. De store naturressursene ligger i distrikts-Norge, og det gir oss en unik anledning til å snu vår tenkning rundt fremtidens distriktspolitikk: De distrikter som avstår verdifulle naturressurser til storsamfunnet bør beholde en rettmesssig andel av verdiskapingen som et fundament for egen økonomi og velferd.

Lokal beskatningsrett og rett til «å ta seg betalt» for bruken av lokale naturressurser, er en del av ekte lokaldemokrati. Det vil også være et incentiv for kommunene til å støtte opp om nasjonale mål for fornybarutbygging og næringsutvikling av ulik karakter, dersom man lokalt er sikret rettighetsfestede direkteinntekter gjennom konsesjons- og skattelovgivningen. Samtidig er det viktig å poengtere at beskatningen ikke må bli et hinder for lønnsomheten i de bransjer som driver med ressursforedling; derfor må beskatningsgrunnlaget være den ekstraordinære avkastningen som er på ressursbruken.

Avfolkning er Distrikts-Norges største utfordring. Den viktigste motilden til dette er bærekraftig menneskelig aktivitet. Selv om hyttetradisjonen er sterk i Norge, går det fortsatt under den politiske radaren at flere millioner nordmenn lever som «deltidsinnbyggere» i en kommune ca. 1-4 timers reise unna primærboligen sin. De ca. 500.000 norske fritidsboliger brukes ikke bare i helger, ferier og høytider – teknologiutvikling gjør at stadig flere også kan jobbe fra hytta i midtuken.

Flesteparten av hytteeierne beveger seg fra byene ut til hytta på fjellet og ved kysten, i så stor grad at at forskerne bruker begrepet «rekreasjonsmessig byspredning». Det finnes med andre ord en kategori som faller midt mellom fastboende og turister – som gjør at brukertallet i mange av landets distriktskommuner er mangedobbelt innbyggertallet i store deler av året. Dette gir sterke vekstimpulser, men også utfordringer omkring lokalisering, dimensjonering og finansiering av infrastruktur og offentlig tjenestestruktur. Demografiutvalget bør – akkurat som distriktsnæringsutvalget - ha fokus på dette fenomenet!

«Folk må få bosette seg der de selv vil, og det skal være mulig å leve gode liv, uansett hvor i Norge du bor. Derfor er det avgjørende at vi sikrer vekst og sysselsetting i distriktene, slik at innbyggerne over hele landet har et godt, lokalt tjenestetilbud», sier kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland.

Det er god borgerlig politikk å arbeide for utvikling av selvbergende distriktssamfunn som tjener på å stille sine naturressurser til disposisjon for storsamfunn og næringsliv, samt et større fokus på brukertall fremfor innbyggertall i distriktene slik at vi sikrer bærekraft lokalt, nasjonalt og globalt!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kraftinntektene er sikret